Om en student argumenterer som Glenn Diesen, er veien kort til karakteren F

Min kritikk av Glenn Diesen (bildet) dreier seg om hvordan han begrunner sine påstander, skriver professor Sven G. Holtsmark. Foto: Dan P. Neegaard

Er det mindre strenge regler for professorer?

I et innlegg i Aftenposten kaller Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), kritikken jeg rettet mot ham i tidsskriftet Vagant, for «bare oppspinn».

Diesen står fritt til å mene dette og mye annet: at Nato «fremprovoserte» Russlands storangrep på Ukraina 24. februar 2022, og at Russlands krig mot Ukraina startet i 2022 og ikke i 2014. Han må få lov til å så tvil om det var Russland som sto bak massakrene i Butsja.

På ett punkt har Diesen rett: Hans kolleger ved USN skulle aldri forfattet et opprop der de markerer avstand til hans «politiske holdninger». Om de derimot mener at Diesen faglig eller forskningsetisk er på villspor, må de begrunne dette. Minst én av Diesens kolleger, statsviteren Hermann Smith-Sivertsen, har faktisk gjort nettopp dette. Diesen har ikke svart, slik han heller ikke har svart i Vagant.

Igjen F

Min kritikk av Diesen dreier seg om hvordan han begrunner sine påstander. I Vagant la jeg vekt på to av hans grep: 1) Noen har sagt mer eller mindre det samme som Diesen, ergo har Diesen rett. 2) Han omgjør en aktørs referat av ulike analyser til aktørens eget standpunkt.

Diesen gjentar nå de samme feilene:

1: At Kåre Willoch i 2014 uttrykte forståelse for Russlands okkupasjon av Krym, sier noe om Willoch, men det sier ingenting av substans om hverken Russland, Ukraina eller Krym. Det samme gjelder synspunktene til en tidligere rådgiver for Nicolas Sarkozy.

Om en student argumenterer slik, er veien kort til karakteren F. Er det mindre strenge regler for professorer?

2: Diesen gjentar sitt misbruk av William Burns, på det aktuelle tidspunktet USAs ambassadør i Moskva: I en rapport hjem viste Burns til ulike eksperters analyser av Russlands holdning til muligheten av georgisk og ukrainsk Nato-medlemskap. Én av disse analysene gikk ut på at Russland faktisk hadde avfunnet seg med at begge land ville bli Nato-medlemmer.

Andre analyser i rapporten skisserte mulige russiske responser, men ingen så mye som antyder at Russland ville invadere Ukraina og okkupere og annektere ukrainsk territorium.

Det nærmeste man kommer Burns’ egen vurdering er i avslutningen. Der konstaterer han at Russland nå (altså 2008) mente være «i stand til» å reagere «mer kraftfullt» («more forcefully») på handlinger som stred mot Russlands nasjonale interesser.

En advarsel hjem til US State Department om at Russland ville gå til erobringskrig mot Ukraina? Selvsagt ikke. Igjen F.

Ibsens harselas

Som i sin forrige tekst vektlegger Diesen altså at det lå i kortene at Vestens politikk ville føre til krig. Underforstått: et nytt russisk angrep, for selv Diesen har vel aldri påstått at et vestlig angrep på Russland var en mulighet.

Pussig da, at den samme Diesen så sent som noen uker før storangrepet 24. februar avviste i Klassekampen «hysteriet i Vesten om en invasjon». Advarslene om «en nær forestående russisk invasjon» skapte derimot «et gunstig narrativ for amerikanerne» som Vesten brukte til å «pumpe» våpen inn i Ukraina.

I virkeligheten var den russiske styrkeoppbyggingen et rent forebyggende tiltak:

«Vestlig mediedekning om russiske styrker plassert på ukrainske grenser er veldig misvisende, da disse styrkene er plassert i militærleirer og ikke i felten. Alle indikasjoner tilsier at russiske styrker er der for å avskrekke Kiev fra å angripe Donbas, akkurat som Moskva hevder.»

Det måtte jo være sant, for Moskva hadde sagt det. Senere sa de noe annet, og Diesen fulgte med. Jeg minnes uvilkårlig Henrik Ibsens poetiske harselas: «Der er omslag i vente! Klem på med talerne! Værhanen på fløjen har forandret signalerne.»