Omsorg uten konsekvenser er ikke omsorg, det er ansvarsfraskrivelse

Politiets og kommunens egne rapporter viser at kriminaliteten blant ungdom har økt, særlig i sentrum. Samtidig er det de samme ungdommene som går igjen i statistikken. Det er på tide å spørre om dagens system faktisk fungerer.

Politiets analyser viser at det ikke er ungdom flest som står bak kriminaliteten. Tvert imot er det en liten gruppe gjengangere som står for en stor andel av vold, trusler, ran og narkotikakriminalitet. Når de samme navnene dukker opp gang på gang i politiets registre, er det naturlig å spørre hvorfor samfunnet ikke klarer å gripe inn tidligere og mer effektivt.

En viktig årsak er at politiet har fått færre virkemidler. Etter innstramminger i adgangen til ransaking og kontroll av mindreårige mener mange politifolk at muligheten til å avdekke narkotika og våpen er blitt forsinket og svekket. Hensikten var å styrke rettssikkerheten til unge, men konsekvensen har vært at terskelen for å bli oppdaget har blitt høyere og at utviklingen i rusbruk har kommet mye lengre før den avdekkes, foresatte varsles og tiltak kan iverksettes. Når risikoen for å bli tatt oppleves som liten, svekkes også den forebyggende effekten.

For Agder finnes det i tillegg en utfordring som diskuteres for sjelden. Regionen har mange barnevernsinstitusjoner sammenlignet med folketallet. Det betyr at ungdom med alvorlige atferdsutfordringer og kriminalitetserfaring fra andre deler av landet ofte plasseres her. De fleste ungdommer på institusjon begår ikke kriminalitet, men enkelte kommer med en omfattende historikk knyttet til vold, trusler, ran og rus, og institusjonene har svært begrensede muligheter til å begrense deres bevegelsesfrihet og tilgangen til elektronisk kommunikasjon. Ungdommen kan enkelt forlate institusjonen, oppsøke kriminelle miljøer eller rømme uten at de ansatte har virkemidler for å holde dem tilbake. Resultatet er at samfunnet bruker store ressurser på plasseringer, samtidig som institusjonene mangler nødvendig verktøy for å gjøre plasseringen effektiv. Politiet bruker også mye ressurser på å spore opp dem som rømmer og transportere dem tilbake.

Når staten velger å plassere ungdommer fra hele landet i Agder, følger også et ansvar for å gi institusjonene rammer som gjør det mulig å lykkes. I dag opplever mange at Agder tar en uforholdsmessig stor del av belastningen, mens konsekvensene i form av kriminalitet, bruk av politiressurser og utrygghet i stor grad må håndteres lokalt.

Like vanskelig er det å fjerne gjengangskriminelle ungdommer fra miljøene som trekker dem inn i kriminalitet. Barn har sterke rettigheter, og det skal de ha. Men dagens system gjør det svært krevende å flytte ungdom ut av belastede miljøer mot ungdommens eget samtykke, selv når politi, skole og barnevern er enige om at situasjonen er alvorlig. Terskelen for tvangsvedtak er høy, og institusjonsplasseringer gir ofte ikke den skjermingen som mange tror.

Et nylig eksempel på at plassering uten ungdommens eget samtykke er vanskelig å få til, er fra Kristiansand. Der var en gutt utestengt fra Kristiansand sentrum, Sørlandssenteret og Vågsbygd senter og siktet/mistenkt for over 60 ran/tyverier, narkotika og voldstilfeller. Først da ble tvangsplassering på institusjon gjennomført. Hvor mye skal egentlig til? Tenk på alle de forholdene som kunne vært unngått ved en tidligere bruk av tvangsplassering, og ikke minst, tenk på alle de ofrene som da hadde unngått traumatiske opplevelser.

Mange innbyggere spør også hvorfor ungdom under 18 år tilsynelatende slipper unna straff. Formelt er ungdom over 15 år strafferettslig ansvarlige, men norsk ungdomspolitikk bygger på at hjelp og oppfølging skal komme før straff. Intensjonen er god. Problemet oppstår når reaksjonene er så svake at de av ungdommen selv ikke oppleves som konsekvenser.

For den lovlydige ungdommen er dette et dårlig signal. For offeret som blir ranet eller slått ned, oppleves det som om samfunnet tar større hensyn til gjerningspersonen enn til den som blir utsatt for kriminaliteten.

Kristiansand har lykkes med mye forebyggende arbeid, kommunen og relevante etater jobber godt sammen, selv om de ofte kobles på altfor sent. Det er positivt. Men forebygging alene er ikke nok når en liten gruppe ungdommer står for en stor del av kriminaliteten. Samfunnet må forebygge, men det må også reagere.

Vi trenger flere institusjonsplasser med reell kontroll, raskere og klarere reaksjoner på lovbrudd, bedre samarbeid mellom politi, skole og barnevern, og gis virkemidler som gjør det mulig å bryte opp kriminelle ungdomsmiljøer før de utvikler seg videre. Vi må også tørre å diskutere om politiet har fått for få virkemidler til å utføre jobben samfunnet forventer at de skal gjøre, og også om politiet prioriterer for lite av sine egne ressurser inn mot ungdomskriminaliteten.

Det er ingen omsorg å la ungdom fortsette på en kriminell løpebane. Det er heller ingen omsorg for ofrene. Dersom Kristiansand og Agder skal forbli trygge steder å bo, må vi derfor spørre om dagens system setter et misforstått hensyn til gjerningspersonene høyere enn hensynet til samfunnet og ofrene.

Omsorg uten konsekvenser er ikke omsorg. Det er ansvarsfraskrivelse.