Ordføreren bidrar til å skape et falskt narrativ

Debatten om barnefotball i Kristiansand er alvorlig. Ikke på grunn av uenighet, men fordi prinsipper for etterrettelighet og kildekritikk ser ut til å være satt til side. Som folkevalgt og mamma til en spiller i DSK opplever jeg det som nødvendig å korrigere det bildet som tegnes.

Bakgrunnen er enkel: Etter år med mislykkede samarbeid valgte en av byens største klubber å nekte hospitering – altså å trene og spille på et høyere nivå uten klubbskifte. Resultatet var kamper med tosifrede seire, som verken er utviklende eller motiverende. Foreldre flyttet derfor barna til en klubb som kunne tilby et tilpasset nivå, noe som følger intensjonen bak barnefotballen.

Likevel møtes barna og miljøene med påstander om selektering, topping og regelbrudd. Disse anklagene er alvorlige, men ikke dokumentert, og de stemmer ikke med praksisen i DSK og Høllen FK. Klubbenes redegjørelser viser tydelig at de følger NFFs barnefotballprinsipper.

Allikevel gjentas påstandene i ulike fora, av de samme aktørene. Uten dialog med dem som omtales. Uten at faktagrunnlag legges frem. Gjentakelsen i seg selv gir påstandene tyngde. Slik etableres et narrativ som ikke er forankret i virkeligheten. Dette handler ikke om å ekskludere barn, men om å gi dem tilbud med utvikling, mestring og trivsel.

Når alvorlige beskyldninger fremsettes offentlig, må de dokumenteres. Det er et grunnleggende prinsipp, både i journalistikken og i et rettssamfunn. Man feller ikke dom over barn, frivillige og klubber basert på rykter og antakelser. Likevel skjer nettopp dette, offentlig, med barn som konsekvens.

Mathias Bernander legitimerer et feilaktig bilde når han sier han forstår ønsket om å «si tydelig ifra» mot selektering og elitetenkning. Han har ikke satt seg inn i saken, vært i kontakt med klubbene eller forsøkt reell dialog. Tvert imot forsterker uttalelsen om at dialog «sikkert er forsøkt» og at dette er en «siste utvei» en fremstilling som ikke har rot i virkeligheten, og bidrar til å spre et misvisende narrativ offentlig.

Åpen

Som folkevalgt har man et særlig ansvar for å sikre at uttalelser er faktabaserte. Å videreformidle udokumenterte påstander – i en sak som berører barn – svekker tilliten til embetet og skaper unødvendig utrygghet. Dette er ikke en uenighet om meninger. Det er en uenighet om fakta.

Og ansvaret er delt.

Fvn har et redaktøransvar: å kontrollere opplysninger, korrigere feil og hindre at udokumenterte påstander presenteres som fakta. Dette ansvaret ser ikke ut til å være ivaretatt.

Konsekvensene er konkrete. Barn rammes. Kamper avlyses. Lag og miljøer stemples på sviktende grunnlag. Dette er ikke en sunn offentlig samtale – det er et skadelig narrativ.

Saken handler om mer enn fotball. Den handler om hvordan påstander blir til «sannheter» når de gjentas og gjentas – og om ansvaret til dem som sprer dem.

Hvorfor stilles det ikke krav til dokumentasjon når så alvorlige anklager fremmes – særlig når barn rammes direkte?

Det spørsmålet fortjener et svar