Øynene som ser

14 hours ago 5

Pensjonistpartiets Helén Rosvold Andersen har skrevet om hvordan små gester som håndhilsing er kulturbærere, og at når disse endres, er det uttrykk for større kulturelle skifter som i ytterste konsekvens truer den norske folkesjelen.

Det føyer seg inn i en rekke innlegg som knytter spørsmål om håndhilsing i arbeidslivet til integrering av innvandrere, særlig de med brun hud.

Det er rart hvordan man kan oppfatte samme ting på så ulike måter.

Når jeg hører næringslivsledere si at de krever håndhilsing, er min første tanke at de ikke ønsker å ansette autister. Og ikke bare dét, det kan være flere grunner til at noen av oss ville foretrekke andre gester som ikke involverer kroppslig berøring.

Jeg tror neppe mange ledere, når de får tenkt seg om, vil kreve en full helserapport eller melding fra fastlegen i disse tilfellene. Det bør være lett nok å bare utvide spillerommet littegrann så flere kan trives på jobb.

To personer som nikker smilende til hverandre, tar seg til hjertet og bukker svakt, eller gir en tommel opp i stedet for å håndhilse, kan tolkes på mange måter. Der jeg ser noen som vennlig tar hensyn til hverandres private sfærer, ser andre en begynnende sivilisasjonskollaps.

Det er mulig det er noe med øynene som ser.