På 24 timer ser vi barna våre kanskje tre små timer

Vi ønsker flere barn, høyere utdanning og økt samfunnsengasjement. Vi skal ta vare på miljøet, lage maten fra bunnen av, bruke norske råvarer, holde oss friske og oppdra trygge, selvstendige barn.

Men samtidig har vi aldri vært mer utbrente. Aldri mer sykemeldte.

Er vi en svak generasjon, eller stiller samfunnet urealistiske krav til oss?

Dette går ikke bare utover oss voksne – det går utover barna våre. De trenger tid og rom til å utvikle seg, men vi har ikke tid til å gi dem det. Barnehagen åpner kl. 07:00, men vi skal være på jobb kl. 07:00. Hverdagen er en evig kamp mot klokka. Vi skynder oss, kler på dem, haster ut døra. Det er ikke tid til å la dem prøve å ta på seg sokkene selv, for vi må rekke jobben – og helst være der et kvarter før.

Vi skal prestere på jobb. Vi skal prestere på fritiden. Vi skal prestere som foreldre. Forventningene er grenseløse: Vi skal være engasjerte arbeidstakere, aktive samfunnsborgere, omsorgsfulle venner, kjærlige partnere og perfekte foreldre. Og vi skal gjøre alt dette med et smil.

Men til hvilken pris?

På 24 timer ser vi barna våre kanskje tre små timer. I løpet av disse skal vi lage sunn mat fra bunnen, gjøre husarbeid, hjelpe med lekser, kjøre til fritidsaktiviteter, bevare helsen vår og samtidig skape gode, nære relasjoner.

“It takes a village”, sies det.

Men hvor er landsbyen når alle løper i hvert sitt hamsterhjul? Når alle er like slitne?

Dette er ikke bærekraftig.

Så hva må vi endre, Norge? Skal vi fortsette å kreve stadig mer av foreldrene – eller skal vi begynne å legge til rette for en hverdag der både barn og voksne faktisk kan trives?