På tide å rette opp i feilslått politikk

Jeg er stolt av byen min. Av sarpingene – både de som har bodd her i generasjoner, og de som har flyttet hit.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte å gjøre det jeg kan på min vakt for å overlate kommunen i litt bedre stand til de som skal ta over.

Men hvis det skal bli virkelighet, så må feilslått integreringspolitikk reformeres.

Derfor har jeg bedt om en utredning om flyktningsituasjonen i Sarpsborg. Utredningen består blant annet av en kartlegging av utgifter til flyktninger innenfor Nav, barnevern, skole, barnehage, PPT og barn og unge med omfattende bistandsbehov.

Et av funnene viser at flyktninger som har blitt bosatt i andre kommuner før de kom hit til Sarpsborg, mottar over halvparten av sosialhjelpen som blir utbetalt, og de utgjør over 42% av elevene som får tilpasset opplæring og forsterket norskopplæring.

Dette er tall som viser hvordan alt for mange står utenfor arbeidslivet, og at barna deres ikke kan norsk. Tallene forteller historier om mange liv i utenforskap, og ofte i fattigdom.

For meg er det åpenbart at vi må erkjenne at integreringspolitikken er feilslått. Det er en erkjennelse jeg har håpet at også nasjonale politikere vil dele med meg, men foreløpig er jeg skuffet over at regjeringen også på dette området ber oss i kommunene om å gjøre jobben selv:

Vi må ta regningen selv.

Hvis flyktningene hadde møtt et system som integrerte dem bedre, ville de i langt større grad burde vært satt i stand til å leve uten offentlige ytelser.

Da hadde ikke kommuner som Sarpsborg måtte finansiere gapet mellom de merutgiftene kommunen har til flyktninger, og det staten kompenserer for.

Innenfor de tjenestene som utredningen om flyktningsituasjonen i Sarpsborg har kartlagt, er utgiftene til sekundærbosatte flyktninger alene på 170 millioner kroner.

Disse pengene må vi hvert år finne i en bunnskrapt kommunekasse, og det er ikke til å komme utenom at det rammer andre, viktige tjenester.

Bemanning i barnehage, næringsutvikling, eldreomsorg, flere lærer og nye skolebøker for å nevne noen eksempler.

Vi vet overraskende lite om hvordan integreringspolitikken virker. Fram til 2020 utarbeidet Statistisk sentralbyrå en monitor om sekundærbosetting, men det har ikke blitt gjort for flyktninger som er bosatt etter 2016.

Et godt faktagrunnlag er etter min mening avgjørende for å komme fram til løsninger som virker.

For meg kan det framstå som om ubehaget som en debatt om innvandring og integrering kan føre til, kan ha vært medvirkende til at det ikke har blitt utarbeidet tall og fakta som kan sette søkelyset på utfordringene.

Det vi vet kan vi også gjøre noe med. Samfunnet vårt må tåle og håndtere en faktabasert debatt om vår tids kanskje største utfordring.

Les også: Både Ap og Frp har rett

Regjeringen bør snarest sende et oppdrag til SSB om å utarbeide en ny monitor om sekundærbosatte flyktninger.

Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng har satt i gang et arbeid med en ny strategi for integrering.

Det er for så vidt et godt initiativ, men jeg er bekymret for at det mest konkrete signalet hun har gitt, er at integreringen må bli mer arbeidsrettet.

Det er et vagt og defensivt utgangspunkt for et viktig arbeid. Etter mitt syn er ideen om spredt bosetting mislykka, og prinsippet om fem års integreringsløp er feilslått.

Det må legges til grunn for både kortsiktige grep, og langsiktig utvikling av ny politikk. Jeg vil gi statsråden råd om tiltak som vil virke:

Det femårige integreringsløpet må bli mye bedre. Både innhold og lengde må sees på. Det må bli mye større krav om at flyktninger skal og må lære seg norsk. Vi må sette større krav til at kommuner som bosetter, og får store tilskudd for det, også må oppnå resultater.

De som ikke lykkes med integrering, bør heller ikke få bosette flyktninger.

Jeg vil våge påstanden om at kommunen er den mest effektive og demokratiske delen av det offentlige samfunnsmaskineriet.

Magnus Arnesen. Foto: Gisle Oddstad / VG

Jeg mener at vi er fullt ut i stand til å ta ansvar for å gi befolkningen gode velferdstjenester. Som å få flyktninger inn i lokalsamfunnet, og ut i arbeid. Kanskje er vi også i stand til å ta enda større ansvar i framtida, for enda flere tjenester.

Men det er et avgjørende premiss. Kommunene må settes i stand til å gjøre jobben. Det må rettes opp i det som ikke virker.

Staten må se i øynene at integreringspolitikken er feilslått, og det må betydelige endringer til.

Inntil det er en realitet, bør regjeringa sørge for at kommuner som Sarpsborg slipper å stå alene om å bære konsekvensene av en feilslått integreringspolitikk.