Papir­avisen er ikke bare et medium, den er en kjærlig­hets­erklæ­ring

Saksen ligger klar ved tekoppen. Det å bla og eventuelt sakse i avisen er et daglig ritual. Det gir ikke bare nyheter, men oversikt, ettertanke og en følelse i fingrene som ingen skjerm kan gi. Artikler spares for eventuell bruk.

Noen vil kalle dette gammeldags, men for meg er det en vesentlig del av livet, for ikke å si et livsnødvendig element. Papiravisen er ikke bare et medium, den er en kjærlighetserklæring, et ankerfeste i det håndgripelige og langsomme. Skjermnyheter blar man ikke i, man skroller, klikker, og glemmer. Hvem lagrer en nettavis? Hvem setter seg med tekoppen og nyter fingrene mot tastaturet? Jeg finner lite næring i nettaviser, selv om de handler om samme saker som papirutgaven. Når jeg er på reise, hoper avisene seg opp hjemme. Men de leses i etterkant.

I Vasabladet i Österbotten beskrev Gunnar Högnäs hvordan et liv uten papiravisen ville se ut. Dette handler ikke bare om følelser og vaner, men om dypt menneskelige behov. Han frykter et samfunn som ikke lenger gir rom for refleksjon og ettertanke. Papiret gir en fingertuppfølelse og en bredere oversikt. Han hevder at en del av hans person vil gå i graven, dersom papiravisen skulle gjøre det. Jeg kjenner meg igjen. Dette er ikke bare nostalgi. Det handler om dybde, sanselighet og oversikt.

I Norge har blant annet kristenavisen Dagen skrumpet antallet dager med papiravis. Hva effekten vil bli, kan man foreløpig bare ane. I Svenska Dagbladet skriver Essy Klingberg at det skrevne ord er på vikende front, selv om det er overlegent. Hun hevder at vi ikke lenger lever i et tekstsamfunn: Når språket forflates, når lange tekster og dype tanker ikke leses, påvirker det hvordan vi tenker, føler og handler. Vi får et overflate-samfunn med raske nyheter, korte samtaler, flyktige impulser og intet å spare på.

Heldigvis er det håp. Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, påpeker at papiravisa fortsatt er bærebjelken i medieøkonomien. En rapport fra Medietilsynet i 2023 bekreftet at over halvparten av inntektene til norske aviser kom fra papirutgaven.

Men hva skjer når avisdistribusjonen står i fare? Allerede i dag er det mange abonnenter i bygde-Norge som ikke får avisen daglig. Og hva blir papiravisens skjebne dersom forslaget fra et offentlig utvalg om å nedlegge postombæringen blir fulgt opp? Og hvilke andre effekter vil det innebære? I distriktene kan postbudet for mange være det sosiale ankeret, den som kan se at døra ikke har vært åpnet siden sist, den som veksler noen ord med den som ellers møter få eller ingen. Effektiviseringens kalde logikk truer med å strupe ivaretakelsen av basale menneskelige behov.

Som leder av Protestfestivalen er jeg ansvarlig for det årlige programmagasinet på papir, som i disse dager er ute med årets jubileumsnummer. Jeg får ofte høre at vi bør begrense oss til nettpublisering, men opplever sterkt hvor viktig det fysiske elementet er. Det er det trykte programmet som setter spor, det er magasinet som legges på bordet, som tas fram til frokosten og peiler ut hvilke programposter man vil gå på. Magasinet er finansiert med annonser. De hadde jeg ikke fått solgt dersom de kun skulle publiseres på nettsiden. I en av årets festival-samtaler spør vi: «Må vi søke tilbake til fortiden for å finne hvile i en verden preget av enorme endringer på kort tid?» Det er et betimelig spørsmål.

Og så var det fotoalbumene. Jeg lager fortsatt mange bilder på papir, men de fleste av oss har dem kun digitalt, på telefoner og harddisker. Hva skjer når en person dør, og passord og maskiner forsvinner med den? Hva er det de fleste mennesker svarer når de blir spurt om hva de først ville redde dersom huset brenner? For mange er svaret fortsatt fotoalbumene. De ble sett på som det mest dyrebare. Men jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som har papirbilder fra fortiden i album? Når det fysiske har mindre plass i livet vårt, blir fortidsminner skjøre, fordi glemsel og følelser endrer seg med tiden.

Papiravisen, postbudet og fotoalbumet er ikke gammeldagse symboler. De er bærere av hukommelse, historie, menneskelig nærhet og ro. Mister vi dem, mister vi mer enn vi nå forstår. Kanskje er dette tidens største svakhet. Og vi ser ikke konsekvensene før de allerede er historie.

Dr. Philos i historie, Finn Olstad – som kommer til Protestfestivalen i år – tar i boka «Hvordan havnet vi her?» for seg sentrale trekk ved norsk historie. Selv om vi ikke tenker på dette til daglig, er vårt samfunn og våre liv i stor grad preget av det nære og av dem som gikk foran oss. Protestfestivalen ønsker å bygge på verdier som har grunnleggende betydning, selv om de ikke er i tråd med tidsånden.

Narrativet vi ser ut til å leve etter, er at vi hele tiden må se framover. Men den digitale utviklingen har gjort oss blinde og avhengige. Ropet på framtiden gir oss ikke det vi trenger. Den vet vi ingenting om. Menneskelig sett er det bare døden som venter der. Forfatteren Tomas Espedal har sagt: «Det finnes ingen fremtid i et samfunn som ikke har fortid.» Vi bør lytte til ham. Det er ikke gammeldags å bevare. Det er fremtidsrettet. Vil vi skape noe som varer, må vi ha kontakt med det vi har vært.