Pårørende og brukererfaring nødvendig i rusbehandling

I like mange år har fagmiljøene forsømt seg, pårørende og erfaringskunnskap har ikke blitt tatt alvorlig nok.

Sjøl jobba jeg på A-klinikken, en institusjon der familien og barn var en integrert del av et behandlingsopplegg, i mange år på 80-90-tallet. Vi hadde team med prest, psykolog, sosionom, sykepleier, lege og erfaringskonsulent og ukesopphold for voksne pårørende og et eget dedikert opplegg, Regnbueprogrammet, for barn av rusavhengige. Behandlingen ble fulgt opp gjennom årlige evalueringer, og resultatene av denne behandlingsmetoden var svært gode.

Motstanden var stor i mange spesialistmiljøer i starten av 1990-tallet, spesielt blant folk i psykisk helse-feltet. Nå er disse verdiene også en del av psykisk helse-opplegg, i kommuner og sykehus.

Mange brukerorganisasjoner har vært pådrivere for dette og de gjør fremdeles en uvurderlig jobb.

En av dem, A-larm pårørende og brukerorganisasjon, ble starta på min gamle arbeidsplass. Bakgrunnen var at på grunn av vanskelig økonomi i fylkeskommunen var det en opplevd bekymring for at opplegget til barn og pårørende sto i fare. Dermed var hele behandlingsmodellen truet.

Heldigvis har det endret seg. Fagfolk på A-klinikken, med lege Øistein Kristensen i bresjen, jobba for at man skulle ha mer undervisning fra erfarings- og pårørende-perspektivet inn i undervisningen. Nå er med-forskere med erfaringsbakgrunn en del av forskerteamene på UiA. Brukermedvirkning, likemannsarbeid og å se og vurdere barns behov både i spesialisthelsetjenesten, i kriminalomsorgen og i Nav er nå lovbestemt.

Det har gått framover, men det er mer å gjøre. Arbeiderparti-regjeringens helhetlige rusbehandlings- og forebyggings-reform som ble vedtatt av et stort sett samlet Storting i vår, har pårørende som en sentral del av reformen.

Pårørendeavtaler og refusjonsordninger for barns reiseutgifter ligger inne. Det samme gjør en finansieringsordning som vil stimulere til å øke antall familie- og barn-tiltak. En helhetlig plan skal sette forebygging og tidlig kontakt i system. Dette ivaretar mange av de innspill brukerorganisasjoner har pekt på.

De etterspør nemlig at bekymringer og negativ utvikling tas tak i tidlig, at pårørende anerkjennes, at overganger er sømløse og at behandlingen er individuelt tilrettelagt for å nevne noe.

For det er dem hjelpeapparatet er til for.

Og, det er egentlig et paradoks at det er behov for egne konsulenter med erfaring utenfra. For i hver eneste seng, i hver eneste konsultasjon med pårørende eller rusavhengige møter ansatte hver eneste dag erfaringskompetansen «in real life». Ingen lov eller forskrift forbyr oss å bruke denne kompetansen aktivt i praksis, og mange ansatte og brukerorganisasjoner har et utmerket samarbeid. Nå gir Stortinget Staten føringer som understøtter dette arbeidet.

Reformen gir trygghet for dette verdibaserte målet, nemlig at det er de som skal bruke tjenesten, tjenesten er til for.

Rapporter og skjemaer er kun hjelpemidler. De må aldri erstatte verdien av at pårørende og brukeres virkelighet blir anerkjent som den den er og at den er utgangspunkt for det faglige, gode skjønnet i all behandling. Og – den forståelsen må praktiseres fra golvet til styrerommet.