Pasientrettigheter i psykiatrien – hvem tar ansvar?

3 days ago 11



Den siste tiden har Sørlandet sykehus (SSHF) vært i mediene. Administrerende direktør har gått av, og det snakkes om behov for endring. Til den nye ledelsen vil jeg si: Se også på klinikk for psykisk helse.

At direktøren måtte gå, var nødvendig. Men det er ikke nok å bytte ut én person hvis kulturen består. Hvis pasientrettigheter fortsatt kan brytes uten konsekvenser, har ingenting egentlig endret seg, skriver Kristin Ørteland Solberg.

Jeg skriver dette som tidligere pasient ved et DPS underlagt SSHF. I løpet av to år måtte jeg kjempe for helt grunnleggende pasientrettigheter. Det burde være unødvendig i et system som er bygget på nettopp disse rettighetene.

Da jeg forsøkte å bruke dem, ble jeg motarbeidet.

Jeg ba om at fastlegen min – som har fulgt meg i over ti år – skulle involveres. Det ble avvist. Jeg ba om at mannen min – som har stått ved min side i 20 år – skulle involveres. Det ble også avvist.

Jeg ble møtt med en nedlatende tone, bagatellisering og manglende vilje til å lytte. Dette stoppet ikke på behandlernivå. Enhetsleder fulgte opp i samme spor.

Jeg ble feilaktig skrevet ut gjennom en epikrise sendt til fastlegen min. Da jeg klagde, var DPS raske til å beklage og innrømme at dette var en feil – epikrisen skulle aldri vært skrevet eller sendt.

Likevel tok det to måneder – og gjentatte påpekninger fra meg – før DPS informerte fastlegen min om feilen. I mellomtiden var det jeg selv som måtte sørge for at fastlegen fikk riktig informasjon.

Hvis ikke jeg hadde gjort det, ville fastlegen sittet med feil bilde av min behandlingsstatus.

Da dette ble tatt opp, ble manglende informasjon til fastlegen omtalt som en «bagatell» av avdelingssjef i møte – noe som også er dokumentert i referat.

Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hvor viktig mener DPS at informasjonsdeling med henvisende lege faktisk er?

For dette handler ikke bare om rutiner. Det handler om pasientsikkerhet.

Da jeg senere leste pasientjournalen min, kjente jeg meg i liten grad igjen i hvordan det som ble sagt og gjort i timene, var gjengitt. Jeg tok dette opp, men ble ikke hørt – helt opp til avdelingssjef, som også er journalansvarlig.

Da jeg spurte om hvorfor helsepersonell ved DPS hadde vært inne i journalen min i perioder hvor jeg ikke var i aktiv behandling, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde krav på å vite det, og at jeg måtte stole på det som ble sagt.

Statsforvalteren konkluderte senere med at dette var brudd på pasientrettighetene mine. Journalen måtte endres i betydelig omfang, og jeg hadde krav på innsyn.

Likevel forsøkte avdelingssjefen, i brev til Statsforvalteren, å motsette seg dette. Først senere ble det gitt innsyn.

Dette er ikke enkeltfeil. Det er systemsvikt.

Retten til medvirkning – pasientens rett til å bli hørt og delta i egen behandling – ble i praksis satt til side. I stedet opplevde jeg et system som presset frem én løsning: «our way or the highway».

Da jeg ikke passet inn i det, ble jeg sendt til ny utredning – noe jeg opplevde som et forsøk på å rettferdiggjøre behandlingstilbudet som ble lagt frem.

I dag er jeg skrevet ut, med en utskrivelse som tidligere er erkjent feil, men som likevel legges til grunn. Saken er til behandling hos Statsforvalteren.

I løpet av denne prosessen har jeg mistet tilliten til både DPS og klinikk for psykisk helse. Det er alvorlig – fordi tillit er en forutsetning for at behandling i psykisk helsevern skal fungere.

Så jeg spør den nye ledelsen:

Mener dere at pasientrettigheter faktisk skal gjelde i klinikk for psykisk helse?

For slik det fungerer i dag, gjør de ikke det.

Dette handler ikke bare om én pasient. Det handler om et system der lovpålagte rettigheter kan ignoreres på flere nivåer – fra behandler, til enhetsleder, til avdelingsledelse – uten at noen griper inn.

Midt i dette står mennesker som allerede er sårbare. Det er krevende nok å ha psykiske helseutfordringer. Å samtidig måtte kjempe mot systemet som skal hjelpe deg, gjør det verre.

Det er allerede forbundet med skam å be om hjelp for psykisk helse. Den skammen skal ikke forsterkes av måten pasienter blir møtt på.

Den hører hjemme et annet sted. Den hører hjemme hos et system som ikke følger loven.

At direktøren måtte gå, var nødvendig. Men det er ikke nok å bytte ut én person hvis kulturen består.

Hvis pasientrettigheter fortsatt kan brytes uten konsekvenser, har ingenting egentlig endret seg.

Så spørsmålet er ikke om det må gjøres noe.

Spørsmålet er: Hvem tar ansvar – og når?

For dette handler ikke om systemer alene.

Det handler om mennesker.

Det handler om liv.

Read Entire Article