Permanent bevæpning av politiet: Følelser sier ja, men fakta sier nei

Økt omfang av bevæpning kan ikke brukes som argument for ytterligere bevæpning, mener Arne Jørgen Olafsen. Foto: Olga Stokke

I færre enn 5 prosent av alle patruljeoppdrag besluttes bevæpning. Legitimerer det en generell bevæpning av politiet?

Det går mot flertall på Stortinget for å skrote en velfungerende bevæpningsmodell til fordel for en ny modell hvor politiet permanent skal bære pistol. Politiet bærer i dag ikke våpen på kroppen, men både pistol og tohåndsvåpen er tilgjengelig i bilene. Videre kan det besluttes bevæpning for konkrete oppdrag og i forbindelse med trusselsituasjoner.

Politi og bevæpning ble grundig utredet både i 2017 og i 2022. Det offentlige ordskiftet ser likevel ut til å ta mer hensyn til påvirkningsarbeid, enkeltsaker og den menneskelige tilbøyeligheten til å vektlegge konsekvens mer enn sannsynlighet når man vurderer risiko.

Politiet er et uttrykk for det samfunnet vi har, men er også med på å forme samfunnet gjennom sitt uttrykk og sin adferd. Denne gjensidige påvirkningen innebærer at politiet ikke bare skal svare på samfunnsutviklingen, men også være med på å prege den.

Følelser må møtes, men kan ikke avgjøre

De senere år har antallet bevæpninger i politiet økt. Det samme har antallet tilfeller hvor politiet har truet med skytevåpen eller avfyrt skudd.

Økningen i politibevæpninger ser ikke ut til å være direkte knyttet til tilsvarende økning i registrert kriminalitet. Den viktigste årsaken synes å være at terskelen for å bevæpne politiet ble redusert i 2012. Økt omfang av bevæpning kan således ikke brukes som argument for ytterligere bevæpning.

De verst tenkelige scenariene polititjenestepersoner kan møte i sin arbeidshverdag, blir ofte fremhevet, og selvfølgelig skal operative erfaringer vektlegges. Men dersom «den som har skoen på, vet hvor skoen trykker»-argumentet blir avgjørende i prinsipielle veivalg, blir det et demokratiproblem.

En beslutning om å bevæpne politiet permanent bør ikke tas ut fra en mediestyrt hverdag. Min observasjon er at det de siste 10–15 årene har utviklet seg en lavere aksept for at noe kan skje og politiet ikke er bevæpnet, men en høyere aksept knyttet til alle omkostningene ved bevæpning.

Dagens modell fungerer godt

Etter 2017 har politiet opplevd en del dramatiske hendelser. Disse bør ikke være grunnlaget for å endre en modell som har fungert godt, til tross for at de likevel er en del av det store bildet. Hendelsene bør gjennomgås med henblikk på å finne ut om annen praksis ville bidratt til bedre oppgaveløsning.

De aller fleste av politiets oppdrag håndteres ubevæpnet. Det besluttes bevæpning i færre enn 5 prosent av alle patruljeoppdragene. Spørsmålet er om dette kan legitimere behovet for generell bevæpning. Permanent bevæpning av politiet vil føre til at befolkningen alltid møter et politi med synlig skytevåpen. Mest sannsynlig vil det også føre til en økning i politiets anvendelse av våpenet.

Det er kjente risikoer ved både fremskutt lagring og permanent bevæpning. Permanent bevæpning av politiet innebærer at større deler av politiet rettes inn mot hendelser som har liten sannsynlighet for å skje. Dette vil gå på bekostning av det ordinære politiarbeidet.