«Pider Ro’s plass» på Lagmannsholmen

For det var her Pider Ro bodde i en båt i mange år. Han var Sørlandets kanskje beste forteller, mente Gabriel Scott, som udødeliggjorde ham i boka «Pider Ro’s historier». Det er vanvittig overdrevne skipperskrøner, som er så morsomme at en kan ramle av stolen.

Etter kommunens plan skal Østre Strandgate forlenges med en promenade som ender i «Pider Ros plass» og Krutthuset. Gabriel Scott bodde i nummer 35 i Østre Strandgate, og Vilhelm Krag i nummer 53, før bybrannen. Det passer fint.

Lagmannsholmen var før en holme, men så fylte vi ut slik at den ble landfast. 28. oktober 1959 skrev Fædrelandsvennen «I dag kan man gå tørrskodd over til Lagmannsholmen». Dagen før sier daværende havneingeniør Arne Dahl at «krutthuset er så morsomt at vi vil forsøke å skåne det så lenge som mulig». Og dermed ble alt sprengt flatt, bortsett fra Krutthuset. Det er verdifullt å fortsatt bevare det flotte Krutthuset. For oss Gabriel Scott-entusiaster er det i tillegg et poeng at Krutthuset er en referanse til hvor Pider Ro’s brygge lå rett nedenfor.

En virkelig person

Mange er ikke klar over at Pider Ro var en virkelig person. Men han levde fra 1838 til 1915, og bodde i en båt ved Lagmannsholmen i rundt 30 år, inntil han kom på gamlehjem i november 1908. Han het egentlig Peder Roe, men de som kjente ham best på brygga kalte ham Pider Ro. Gabriel Scott har udødeliggjort ham som Pider Ro i «Pider Ro’s historier» som har kommet i mange opplag. Og nå har vi i tillegg restauranten Pieder Ro, skrevet med ie.

Pider Ro var en av de beste fortellere som Sørlandet overhodet har hatt, skriver Gabriel Scott i forordet til 1941-utgaven av «Pider Ro’s historier». I 1950-utgaven skriver han at han hadde en utpreget fabulerende evne og var utrolig oppfinnsom, så han fortalte historiene i mange versjoner som avvek sterkt fra hverandre. «Skrønene laget han på stående fot etter som vårt spørsmål om et eller annet falt,» skriver «T» i Østlands-Posten 1929. Han var «den absolutt mest intelligente blant de originaler som har vært i Kristiansand», skriver «ovva» i Christianssands Tidende i 1950.

Pider ønsket å bli tatt alvorlig og imponere med historiene sine, men Gabriel Scott har gjort ham til en komisk figur, blant annet ved å avsløre Piders manglende kunnskap om verden, spesielt i 1905-utgaven, der Madagaskar blir Madam Gresskar, og Barcelona Barselkona. Lærer Oskar Fiskaa skrev om Pider Ro i Fædrelandsvennen i 1927, 1932, 1934 og 1938. «Lunt og stilfærdig falt ordene, men med en slig troværdighed, at tilhørerne rent uvilkaarlig fik indtryk af at han fuldt og fast trodde det var sant», og Scott bekrefter i 1950 at «Pider Ro virket rolig og lun og snakket med en viss sindighet så han aldri snublet i ordene.»

Scott fanget opp den sørlandske uttrykksmåten og en del poenger, men står for det meste selv. Han skriver i forordet til 1941-utgaven at det er som når en finner en knokkel av et forhistorisk dyr og rekonstruerer resten.

En talerstol for skrøner og fantasi

På «Pider Ro’s plass» kan vi ha det litt som på «Speakers Corner» i London, at hvem som helst kan stille seg opp og si noe. Vi kan ha en talerstol hvor det står «Her kan du skrøne så mye du vil. Vi tror deg ikke allikevel». Og så kan det være et lite amfi av steiner for tilhørere. Pider Ro’s plass kan bli et kreativt og aktivt sted. Kilden teater og konserthus kan også ha det som arena.

Asbjørnsen og Moe

Den muntlige fortellertradisjonen forsvant i stor grad da Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeeventyr for å sikre dem for fremtiden. «Pider Ro’s plass» kan være et aktivt grep for å bevare fortellertradisjonen. På «Pider Ro’s plass» kan fortellingene blomstre.