Venezuela-strategien ligger i ruiner

4 hours ago 1

Jordskjelvet har flyttet tyngdepunktet fra politisk planlegging til humanitær overlevelse. Stabilisering krever nå fungerende institusjoner i praksis, ikke bare politisk kontroll.

Publisert: 30.06.2026 13:00 | Oppdatert: 30.06.2026 13:11

Venezuela har gått inn i en ny fase. Etter det militære angrepet 3. januar, som endte med at landets tidligere president Nicolás Maduro ble tatt til fange, la USA frem en strategi i tre faser: stabilisering, økonomisk gjenreisning og politisk overgang.

Jordskjelvet 24. juni har imidlertid endret forutsetningene. Katastrofen har ikke bare lagt byer i ruiner, den har også avslørt hvor sårbare disse strategiene var.

Stabilisering

Etter maktskiftet i januar oppsto en viss optimisme. Myndighetene under Delcy Rodríguez signaliserte vilje til endring, og konfliktnivået ble noe dempet. Samtidig preget usikkerhet hverdagen. Mange spurte hva som faktisk ville skje videre. Jordskjelvet har forsterket denne usikkerheten.

Hundrevis er døde, tusenvis er skadet, og mange har mistet hjem og livsgrunnlag. Stabilitet handler nå ikke lenger først og fremst om politisk kontroll, men om statens evne til å levere helt grunnleggende tjenester. Spørsmålet er ikke bare hvem som styrer, men om staten i det hele tatt fungerer.

Samtidig har katastrofen utløst en bølge av solidaritet. Sivilsamfunnet mobiliserer raskt. Likevel avhenger den reelle stabiliteten av om ressursene når frem til befolkningen. Her blir forholdet til internasjonale aktører avgjørende.

Her hviler ofre for jordskjelvet på et midlertidig mottak i La Guaira, Venezuela.

Økonomisk gjenreisning

Den økonomiske situasjonen var alvorlig før jordskjelvet. Flertallet av befolkningen levde i fattigdom, og tilgangen til mat, medisiner og tjenester var svak. Katastrofen har forsterket en allerede dyp krise.

USA har nå åpnet for enkelte finansielle transaksjoner knyttet til nødhjelp. Dette skjer gjennom midlertidige lisenser som skal gjøre det mulig å sende penger og bistand til landet. Tiltaket kan lette noe av presset i den akutte fasen. Samtidig gjenstår hovedproblemet. De brede finansielle sanksjonene står fortsatt ved lag.

Spørsmålet er ikke bare hvem som styrer, men om staten i det hele tatt fungerer

Erfaringer fra andre kriser viser at slike sanksjoner ofte hindrer effektiv nødhjelp. Banker, organisasjoner og leverandører vegrer seg for å delta av frykt for å bryte regelverket. Administrative barrierer forsinker leveranser. Transport av varer og betaling av ansatte blir vanskeligere. Resultatet er at hjelp ikke når frem i tide.

Som flere eksperter påpeker, står man derfor overfor et dobbelt problem. På den ene siden reduserer sanksjonene statens og organisasjonenes handlingsrom. På den andre siden skaper de en politisk ramme der bistand også blir et instrument for innflytelse.

Den økonomiske gjenreisningen av Venezuela kan ikke skje uten en reell opphevelse av de strukturelle hindringene som sanksjonene representerer.

Politisk overgang

Før jordskjelvet fantes det tegn til en mulig politisk åpning. Opposisjonen forsøkte å samle seg, men USA signaliserte interesse for en annen form for overgang. Prosessen er skjør og preget av uklare maktforhold. Opposisjonen er avhengig av den amerikanske presidenten Donald Trump, som ikke har noe problem med å kalle den chavistiske presidenten Delcy Rodríguez for «min venninne».

Katastrofen har endret prioriteringene drastisk. Når store deler av befolkningen mangler tak over hodet og tilgang til grunnleggende tjenester, mister forhandlinger om institusjoner og valg umiddelbar relevans. Samtidig skaper krisen nye maktdynamikker. Internasjonal bistand gir tilgang til ressurser, og dermed også til politisk innflytelse. USA har allerede signalisert både vilje og kapasitet til å bistå, samtidig som landet søker å styrke sin posisjon i Venezuelas økonomi, særlig i oljesektoren.

Ny virkelighet

Dette betyr at den politiske overgangen ikke er satt på pause. Den endrer karakter. I stedet for å handle om valg og institusjoner handler den nå om kontroll over ressurser, bistand og gjenoppbygging.

Strategiene som ble formulert etter 3. januar, bygger på en annen virkelighet. Jordskjelvet har flyttet tyngdepunktet fra politisk planlegging til humanitær overlevelse.

Stabilisering krever nå fungerende institusjoner i praksis, ikke bare politisk kontroll. Økonomisk gjenreisning forutsetter mer enn midlertidige unntak fra sanksjoner. Politisk overgang skjer ikke lenger primært gjennom forhandlinger, men gjennom kontroll over ressurser og bistand.

Når virkeligheten endrer seg, må også strategiene endres. Spørsmålet er om de internasjonale aktørene er villige til å gjøre det.