Private aktører som spesialiserer seg på ADHD, har en soleklar og tung interessekonflikt

Utredning og diagnostisering av folk som lurer på om de har et problem, er et marked i seg selv, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Stein Bjørge

Private aktører som spesialiserer seg på for eksempel ADHD, har en soleklar og tung interessekonflikt.

Klinikker som driver i det private ADHD-markedet, er i det siste kommet i fokus som drivere av en stor diagnostiseringsbølge. Regjeringen vil ha innstramming. Løp og kjøp, butikken stenger snart, skriver Aftenpostens Synnøve Vereide Trampe.

«La meg være tydelig: Vi selger ikke diagnoser», skriver Torbjørn Madsen, leder ved Oslo psykologsenter 12. mai. Nei da, vi forstår at det ikke står «ADHD-diagnose, kr 20.000» på menyen. Men aktører i det private markedet risikerer med slike utsagn å underspille sine interessekonflikter.

Kan definere sitt eget marked

Alle leger – hele medisinen – har interessekonflikter. Alle andre helseprofesjonelle, også psykologer. Og den klart vanligste og kanskje viktigste er ikke at de er betalt av firmaer, men at de rett og slett har sykdom og lidelse som marked for sine tjenester. De tjener sine penger og bygger sine karrierer på at folk regnes å ha et problem. Diagnoser er deres beitemark.

De har en stor interessekonflikt i at beitemarken skal regnes som størst mulig. Samtidig har samfunnet gitt de profesjonelle tilliten og makten til å definere hva som skal regnes som et medisinsk eller psykiatrisk problem i befolkningen. De kan i betydelig grad definere sitt eget marked. Mellom bukken og havresekken står her kun faglighet og profesjonsetikk.

Også på legekontoret er grensen mellom syk og frisk basert på skjønn. Leger og andre profesjonelle (som Madsen) er derfor opptatt av å understreke at de gjør grundige utredninger, bruker standardiserte tester og gjør overveide vurderinger i tråd med faglige retningslinjer. Men mange steder i medisinen, og ikke minst innen psykiatri og psykologi, er grensene mellom hva som skal anses sykt og friskt, utydelige og tøyelige. Det er altså rom for interessekonflikter i å påvirke grensene for beitemarken.

Interessekonflikter

Utredning og diagnostisering av folk som lurer på om de har et problem, er et marked i seg selv. Diagnose åpner også døren for flere tjenester (behandling, kurs, oppfølgingstimer). Å normalisere, og snevre inn rommet for å få diagnose, er å minske sitt eget marked. Det betyr ikke at leger og psykologer ikke sier nei, men profesjonelle står i en konstant spenning mellom normalisering (mindre marked) og det å medikalisere (større marked).

Disse formene for interessekonflikter blir sterkere i det helprivate der man ikke har noen grunninntekt uavhengig av om man diagnostiserer eller ikke. Et marked må skapes på toppen av det det offentlige tar seg av. Derfor markedsfører private aktører seg: «Fyll ut dette skjemaet, kan dine problemer være ADHD?»

Interessekonfliktene blir også verre når de private aktørene bare har noen få, eller kanskje bare én diagnose som beitemark. Da blir det spesielt vanskelig hvis denne diagnosen krymper eller diagnosepraksis blir strengere. Dette gjelder i betydelig grad i det private og ikke minst ADHD-markedet.

Det er ikke vanskelig å se for seg at noen kan være skuffet hvis de betaler 20.000 kroner for utredning og kommer ut uten diagnose. Hvis en privat aktør i ADHD-markedet får rykte på seg for å være restriktiv med diagnosene, kan kundekretsen krympe.

Ledd i bredere markedsføring

Det er ikke så ofte vi hører private aktører si at noe de driver med, er overdiagnostisert eller noe som hever terskelen for å oppsøke hjelp. Noen private aktører tar også del i en retorikk om at man må unngå at folk «skammer seg» over for eksempel ADHD. Denne retorikken slår inn når noen stiller kritiske spørsmål om overmedikalisering. «Ikke så tvil om dem som søker hjelp.»

Destigmatisering har en selvstendig verdi, men det å redusere kritiske spørsmål ved medikaliseringen til «stigmatisering» eller «å så tvil», kan fungere som ledd i en bredere markedsføring: «Ikke skam deg over å komme til oss!»

Når tilgang til diagnose for flere blir fremstilt som kamp for sosial rettferdighet, må man også huske på disse omtenksomme legenes og psykologenes interessekonflikter.