Problemet med folkeretten er at det mangler sentrale håndhevingsinstitusjoner

Mange reagerer på USAs internasjonale opptreden. Nylig gjennomførte landet en begrenset militæraksjon i Venezuela. Der pågrep de diktatoren Maduro for å stille ham for retten i USA. Samtidig kommer Trump-administrasjonen stadig tilbake til dulgte trusler om at de «trenger» Grønland.

Mens de fleste har begrenset seg til å påpeke at aksjonen i Venezuela og en eventuell annektering av Grønland er i strid med folkeretten, så har andre, som NUPI-forsker Morten Buås i Aftenposten 11. januar 2026, like gjerne erklært folkeretten død. Dette siste er basert på en feiloppfatning om hva folkeretten er.

For i de siste 30 årene har det bredt seg en tanke hos mange i Europa om at historien var kommet til en slutt. At vi hadde oppnådd en slags evig verdensfred. Grunnen til det var, ifølge den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, at den vestlige liberale, demokratiske og kapitalistiske ideologien hadde seiret over den kommunistiske. Kritikere som mente at den kalde krigen snarere ville bli avløst av nye konflikter, som den amerikanske statsviteren Samuel Huntington i sin bok «The Clash of Civilisations», ble oversett.

Og dersom det var slik at historien var kommet til en slutt og alle land omfavnet de samme vestlige verdiene og en ditto «liberal verdensorden», så mente man grunnlaget også var til stede for å etablere en fullgod folkerettslig orden tilsvarende som den vi har i nasjonalstaten.

For problemet med folkeretten er at det mangler sentrale håndhevingsinstitusjoner. Dermed kan det være fristende for en stat å la være å følge avtaler som den har inngått med andre stater dersom det viser seg at enkelte sider ved dem strider med statens interesser.

Det kan tenkes at de andre avtalestatene vil reagere på det – og kanskje også sanksjonere, men det hjelper ikke alltid.

Vestlige land med USA i spissen har for eksempel innført en rekke sanksjoner mot Russland etter den folkerettsstridige invasjonen av Ukraina. Problemet er at Russland er så mektig at de har greid å omgå vestens sanksjoner. Snarere er det de europeiske landene som er tapere på sanksjonspolitikken.

Tilsvarende er det klart at Kina helt siden de ble sluppet inn i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) på begynnelsen av 2000-tallet, har latt være å følge reglene i avtalen til ulempe for de andre statene.

I strid med avtalen har de i tiår dumpet subsidierte varer på vestlige markeder, nektet å import av vestlige produkter og på den måten gjort seg selv rikere og mektigere på bekostning av USA og Europa.

Dette var det ingen som torde å gjøre noe med, av frykt for å undergrave «den evige verdensfreden» før Trump ble president 2016. Han krevde det opplagte; nemlig at Kina fulgte reglene, alternativt at USA innførte toll på kinesiske varer for å utjevne handelsbalansen.

Imidlertid biter ikke tiltakene på Kina, men rammer Vesten hardt – særlig Europa. Kina har i mellomtiden blitt rikt og mektig.

Dette er den virkeligheten folkeretten utspiller seg i. Vi har altså å gjøre med en konflikt mellom tre stormakter, USA, Kina og Russland. Årsaken til konflikten er først og fremst graverende og vidtrekkende folkerettsbrudd fra de to sistnevnte.

Spørsmålet nå er hvordan folkeretten er å forstå i denne nye konteksten der det tilsynelatende er maktbalanse og avskrekking som gjelder.

Det er klart at folkeretten har eksistert under ulike geopolitiske forhold, og vil fortsette å eksistere også under det någjeldende, men kanskje på en litt annen måte enn det de som nå er raskt ute med å erklære folkerettens død, forestiller seg.

Folkeretten, som retten for øvrig, handler om normer. I folkeretten er noen av disse normene nedfelt i avtaler, men veldig mange normer er utslag av såkalt folkerettslig sedvanerett, som er fast praksis utøvet over tid og som landene anerkjenner som bindende. Folkerettens natur er ikke-hierarkisk, fragmentert og dynamisk.

Folkeretten som annen rett handler om normativ argumentasjon. Den handler om å argumentere for at den handlingsmåten man velger, er i tråd med eksisterende normer, alternativt blivende normer. Uansett må man argumentere normativt, og det binder argumentasjonsmåten.

Vi ser hvordan USA i forbindelse med aksjonen mot Venezuela argumenterer normativt for å rettferdiggjøre det som i utgangspunktet er et folkerettsbrudd, nemlig innta et land og bortføre dets statsoverhode.

Etter amerikanernes mening innebar Venezuelas narkotikatrafikk hybridangrep mot USA og det amerikanske folket. Dette kan gi amerikanerne en rett til selvforsvar. Dersom det er slik at narkotikakartellene er helt avhengig av Maduro for å kunne operere – det vil si at dersom han blir bortført så vil hybridangrepene som narkotikatrafikken innebære oppføre – så vil bortføringen av ham kunne rettferdiggjøres etter folkeretten.

Nå kan man være enig eller uenig med amerikanernes argumentasjon. Men i bunn og grunn handler dette om at den normen USA sier de selv følger, skal kunne følges av alle.

Spørsmålet amerikanerne må ha stilt seg i forbindelse med aksjonen i Venezuela, er om den normen vil kunne brukes av kineserne til å rettferdiggjøre en anneksjon av Taiwan – eller for den saks skyld videre russisk aggresjon i Ukraina.

Det er derfor amerikanernes aksjon var så målrettet og begrenset. Det er derfor amerikanerne sier de ikke vil «run Venezuela», men lar Maduro-regimet sitte med vise-presidenten som nytt statsoverhode. Og det er derfor amerikanerne ikke krever demokratiske valg eller innsetter opposisjonen med nobelprisvinner Maria Corina Machado.

Det beste forsvarere av folkeretten kan gjøre i disse urolige tider, er å insistere på at stater argumenterer normativt for sine handlinger. Her er europeerne gode. At stater vet at de blir stilt til veggs på denne måten, vil legge begrensninger på deres handlinger. Normativ argumentasjon virker modererende og siviliserende, og det er et steg i riktig retning.