Putins irrasjonalitet gjør ikke trusselen større

Vladimir Putins begrensede rasjonalitet endrer ikke det økonomiske og militære maktforholdet mellom Russland og Nato, skriver innleggsforfatteren. Foto: Pavel Bednyakov, AP / NTB

Jeg mener ikke at muligheten for russisk aggresjon kan avvises. Jeg mener bare at forsvarsvennene overdriver russerfrykten.

Professor Håkon Lunde Saxi skyver Nato, Stortinget og forsvarskommisjonen foran seg i Aftenposten 28. februar. Forsvarsforlik i Nato og Norge er selvfølgelig ikke snevre sektorinteresser. Det er heller ikke problemet.

Problemet er at Saxi bevisst forsøker å svekke troverdigheten til fagfolk som tok feil før Russland-invasjonen i 2022. For så å bruke dette til å beskytte forsvarsløftet siden folk som tar feil, ikke er til å stole på.

Dette er å fremme snevre sektorinteresser. Dels fordi Saxi som forsvarsansatt sår tvil om motstemmenes dømmekraft når det fremmes sunne, kritiske og selvstendige argumenter mot den sentrale maktinstitusjonen han selv er del av. Og fordi Saxi jobber i et sivil-militært forskningsmiljø der brorparten av forskningsmidlene kommer fra det politiske sekretariatet i Forsvarsdepartementet.

Dette gir inntrykk av å be for sin syke mor. Et inntrykk som forsterkes ved å tillegge meg meninger jeg ikke har.

Forsvaret trenger penger

Jeg mener ikke, som Saxi skriver, at muligheten for russisk aggresjon kan avvises. Jeg mener bare at forsvarsvennene overdriver russerfrykten. Og at Saxi vrir problemet bort fra det innbyggere bør være mest bekymret for, nemlig hybride angrep under terskelen for krig. Dermed hausser han også opp trusselen innbyggerne har minst grunn til å frykte, nemlig store russiske angrep.

Jeg mener heller ikke, som Saxi skriver, at Forsvaret bør få mindre penger. Jeg mener Forsvaret trenger hvert øre. Det er fordi politikerne, på uansvarlig og kortsiktig vis, i tiår etter tiår, har overforbrukt en knapp samfunnsressurs. Dette har ikke vært bærekraftig, og resultatet i dag er at befolkningen står uten troverdig forsvarsevne til langt ut på 2030-tallet.

Men når etaten skal bruke 1635 milliarder skattekroner frem til 2036, må pengene speile truslene. Og truslene utspiller seg først og fremst under terskelen for krig, noe som setter politiet fremfor Forsvaret i førersetet.

Samtidig kan vi ikke utelukke krig. Misforståelser, feiltolkninger og teknisk svikt på droner og missiler kan skje. Dette kan igjen føre til en ukontrollert eskalering mellom Russland og Nato.

Begrenset rasjonalitet

Så her har Saxi et godt poeng: Russland vil ikke nødvendigvis opptre rasjonelt. Det er med andre ord mange psykologiske faktorer som også virker inn, når vi legger våre rasjonelle kost-nytte-kalkyler til grunn.

Men Vladimir Putins begrensede rasjonalitet endrer ikke det økonomiske og militære maktforholdet mellom Russland og Nato. Paranoia, selvsensur og gruppetenkning i russiske beslutningsprosesser øker bare regimets strategiske uforutsigbarhet. Derfor er det smart, som Julie Wilhelmsen skriver i kronikken 24. februar, å trå varsomt i så vel ord som i handling.

I årene foran oss må vi derfor få forsvaret vi har, til å virke og vokse i møte med det minst sannsynlige. Samtidig som innbyggerne beskyttes mot det mest sannsynlige.

Sivil motstandskraft og militær forsvarsevne går derfor hånd i hånd, ikke hver for seg.