Rådhuset i Oslo er et budskap i mur. Hvor kom ideene fra?

Det spesielle ved rådhuset er at alt er hentet fra den samme historien. Ja, til og med fra samme land, Italia, med sitt utspring i Roma fra 2000 år tilbake, skriver Thomas Thiis-Evensen. Foto: Annika Byrde, NTB

To tårn, ett hav og 75 år med storhet. Oslo rådhus er mer enn et bygg. Det er et budskap i mur.

Oslo rådhus feires med jubileum i år. Det er 75 år siden portene ble åpnet i 1950. Den mektige bygningen med de to tårnene er en av hovedstadens viktigste, ved siden av Slottet og Stortinget. Ikke bare som tilholdssted for storkommunen Oslo, men først og fremst på grunn av arkitekturens talende tolkning av hva dette kan innebære.

Og hva betyr så det?

Alt ved rådhusets arkitektur og utsmykning er bestemt av én grunnleggende faktor: beliggenheten.

Bygningen er plassert som en dobbeltportal, et vekslingsmassiv som tar imot både hav og land - stilt midt mellom den dype innseilingen til byen fra hele verden, og selve utfarten fra byen mot den samme verden.

Og med hvilke midler?

Jo, ved en bevisst bruk av historiske forbilder kledd i funksjonalismens drakt. Funksjonalismen var noe nytt som bare noen få år tidligere ble skapt i protest mot 1800-tallets overdådige stilkopier. Nå skulle historiens lekne stiltrekk, klassisisme, gotikk og barokk, erstattes av enkle slettbarberte bygningsformer preget av geometriske kuber og rektangler – akkurat som i Rådhuset.

Det spesielle ved rådhuset er likevel at alt er hentet fra den samme historien. Ja, til og med fra samme land, Italia, med sitt utspring i Roma fra 2000 år tilbake.

Både de høye tvillingtårnene, det flate frontbygget mot sjøen og den halvrunde inngangsplassen mot byen, er alle født i samme land og hentet hjem for å tolke et viktig møtepunkt mellom verden og Oslo.

Tvillingtårnene og middelalderen

Helt fra romersk middelalder var det en regel at rådhusene i Italia skulle ha tårn. Men bare ett, og i katolsk tid uten spir på toppen. For folkets vertikal skulle ikke konkurrere med kirketårnene, som altså var mer på lag med himmelens makter.

Arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson strevde lenge med å finne en løsning. Det gjorde de blant annet ved å studere andre skandinaviske rådhus som bare hadde ett asymmetrisk plassert tårn. Til slutt ble konkurransen vunnet med hele to tårn - symmetrisk plassert, like høye og uten spir.

For helt fra romertiden var det slik hovedportalene ble bygget for å sikre byporten som var det svakeste punktet i de ellers så massive bymurene som slynget seg rundt bebyggelsen.

Med to kraftige forsvarstårn, ett til hver side for den dyptliggende adkomstdøren, kunne soldatene på toppen løpe fra skyteskår til skyteskår og sikte med piler mot inntrengere fra hele tre kanter.

Porta San Sebastiano. Denne byporten ligger i Roma. Foto: Wikimedia

Umiddelbart gjenkjennes det historiske opphavet i Oslo-tårnenes forenklede detaljering: Slik som taggene med «skyteskår» som antydes i radene med de smale nedskårne vinduene øverst under de flate takene, samt i de høye vindusstripene lenger nede for å sette fart på vertikaliteten. Og i de tunge veggflatene under dem igjen, de små firkantede vinduene typisk for bymurenes skytehull.

Frontbygget og Dogepalasset

Men hva med fasaden mot sjøen og den lave og langstrakte bygningen som ligger foran de to tårnene?

Den er inspirert av Dogepalasset i Venezia fra 1400-tallet og hadde tilsvarende funksjon som Rådhuset ved å være arbeidssted for Dogen, byens valgte leder. Og som i Oslo: Det første offentlige praktbygget man møtte når en gikk i land i byen etter å ha seilt på all verdens hav.

To trekk ved det gamle Dogepalasset er iøynefallende: Først den lange rektangulære hovedformen, dernest kontrastene i fasaden, der øverste etasje har et lukket preg med få vinduer, mens sokkeletasjene under er oppløst i rader av gotiske søyler som gir direkte inngang og innsyn til hovedrommene bak.

Dogepalasset ligger i Venezia og er bygget i venetiansk gotisk arkitektur. Foto: Wikimedia

Rådhusarkitektene forenklet det hele på funksjonalistisk vis ved å ta bort vinduene i toppetasjen, og erstatte alt det gotiske i underetasjene med horisontale rekker av åpne glassvinduer. Dermed ble bare hovedtrekkene ved Dogepalasset beholdt, også innsyn og adkomst til det viktigste rommet: Rådhushallen.

Rådhushallen. Foto: Heiko Junge, NTB

For øvrig er også denne hallen, der Nobels fredspris nå deles ut, utenkelig uten inspirasjon fra middelalderens mektige borghaller. Både med sin svimlende høyde, sine omløpende fresker og sin asymmetrisk plasserte hovedtrapp.

Havet ønskes velkommen til Oslo av Rådhushallen, Fridtjof Nansens plass og kommunens akse.

Tenker man seg å ha passert den vidåpne Rådhushallen med inngang fra sjøsiden, kan man spørre: Hvordan tas de ilandkomne imot av selve byen på den andre siden idet de trer ut av døren mellom tårnene?

De besøkende mottas først raust og favnende av den halvrunde og luftige Fridtjof Nansens plass.

Rett frem ledes de raskt inn i et snorrett gateløp som først krysser Karl Johans gate, og som fortsettes videre ved å hekte seg på den allerede eksisterende Universitetsgata. Til sammen løper en nærmest sammenhengende gatelinje rett ut fra Rådhuset og ender til slutt i et annet viktig byrom: St. Olavs plass med «Lysfontenen» i midten.

Denne bevisste plasseringen av Rådhuset i forhold til eksisterende gateløp, kan derfor også minne om en villet henvisning til at hovedstadens to viktigste maktgater skulle krysse hverandre vinkelrett:

Statens akse, Karl Johans gate, som løper ned fra høyden med Slottet, skulle møtes midtveis av kommunens akse som fra St. Olavs plass løp ned til sjøen med Rådhuset.

Men hvor kom ideen fra om en halvrund plass som tar imot besøkende og sender dem rett videre inn i en snorrett gate? Det er kanskje nok å nevne Piazza del Popolo i Roma som et kjent eksempel fra 1700-tallet: Med sin store oval mottas alle de ankomne nordfra gjennom byporten, og føres derfra direkte inn i Il Corso, Romas «Karl Johan».

Oslo ønskes velkommen til havet av kommunens akse, Fridtjof Nansens plass, vannet, «Oslopiken» og Rådhushallen.

Rådhuset fra Frithjof Nansens plass. Midt på ses «Oslopiken». Foto: Shutterstock, NTB

Helt fra St. Olavs plass rager Rådhusets to tårn opp som et mål for kommunens akse. Vendt mot byen står de to portstolpene fritt uten et frontbygg slik som mot sjøen, og virker enda mektigere der de kneiser på en liten høyde. Og den halvrunde Fridtjof Nansens plass har fått en ny rolle: Nå er det Rådhuset selv som tas imot ved at den store krumningen i forplassen trekker seg respektfullt tilbake for å gi rom til det overveldende synet.

Etter å ha steget til topps møter man hoveddøren midt på den tilbaketrukne inngangsblokken, som nærmest klemmes sammen av de fremspringende gigantene.

Hoveddøren leder oss direkte inn i Rådhushallen, der vi først herfra, gjennom de sammenhengende vinduene mot sjøen, har det fulle rundskuet ut over innseilingen. Med sin blanke vannflate, sitt yrende båtliv og fortøyde seilskip.

Men allerede utenfor og på vei oppover, forberedes vi til målet vi skal møte ved enden av hallen. Midt i stigningen fosser vannet rett imot oss i en bred renne som starter øverst fra en fontene med svaner på toppen- havets vakreste fugl.

Og hva med den nakne kvinnen, «Oslopiken», som kveiler seg i gull øverst over inngangsfeltet? Mange har assosiert henne med skipenes gallionsfigurer, plassert fremst på baugen rett under spydet. De var sjeldent menn, mest var det bare halvnakne kvinneskikkelser som trosset blesten.

Men hvorfor nettopp kvinner, som ellers var lite velkomne om bord? En båt betegnes fremdeles som hunkjønn, som ifølge gamle forestillinger handler om det trygge skroget som beskytter de seilende mot havets farer.

På samme måten som mødre alltid har hegnet om sine barn.

Meningen

Vi vet ikke sikkert om alt, men det vi vet er at alt ved Rådhuset egger til assosiasjoner som handler om at bygningen skal være selve porten både til havet og til byen. Og som kilde brukes historiens grunntemaer, ikke først og fremst som estetisk kopiering, men som understrekning av bygningens funksjon.

Derfor er Rådhusets arkitektur også en tydelig kommentar til den pågående arkitekturdebatten om forholdet mellom nytt og gammelt. For dét er nettopp budskapet Rådhuset roper ut til samfunnet: Historien skal aldri hindres i å virke når hensikten er å skape bygg som skal uttrykke mening.

Slik som det mektige massivet i Oslo havn.