Reagerte på beskjeden han fikk: – Prøver du å få på meg skoene, sparker jeg deg

– Jeg ble jo fortalt at jeg aldri kom til å knyte skoene mine igjen, sier Magnus Valø Balchen til NRK.

Det var en brutal beskjed å få for en nylig kvestet 16-åring.

Ti år senere har han kjempet seg helt fram til debuten i Paralympics.

Veien har vært både smertefull og kronglete.

Han var en aktiv gutt som spilte fotball på sommeren og koste seg med twintip på beina i skibakken.

Sammen med vennene hans var det mye fart og moro. Også en skjebnesvanger dag ute i sola ved Hurumlandet.

Dagen han holdt på å miste livet som tenåring.

– Vi var ute på en båtfestival i Sætre. Jeg og mange klassekamerater, forteller han.

Kompiser i kollisjon

De kjørte rundt i båt for å finne steder å hoppe i sjøen fra. Det fungerte dårlig, og derfor satte de kursen hjemover.

Rundt en odde skjedde det fatale: En skjærgårdsjeep med flere av kompisene til Magnus om bord hadde blikket festet bakover.

– Det var rett og slett en mye større båt, med en person som sto på vannski bakpå. De så oss ikke. Vi så oss heller ikke framover i tide, så da ble det kollisjon.

Magnus var passasjer i den ene båten. De forsøkte å vike unna, men la seg innover mot hverandre.

Den største båten traff baugen på rib-en han satt i. Støtet smadret ryggsøylen hans.

Lå bevisstløs i vannet

Han ble kastet mange meter opp i lufta, og landet bevisstløs i vannet.

Vennene stupte uti, og fikk dratt ham opp i båten igjen.

Da han våknet på land, kunne han ikke lenger kjenne sine egne bein.

– Jeg endte opp med brudd i flere virvler og en ryggmargsskade. Så jeg skulle jo ha vært lam, helt lam. Null førlighet.

Det nektet han å akseptere. Og derfor ble han også irritert over beskjeden han fikk om at han aldri kom til å knyte skoene sine igjen:

– Hvis du prøver å få på meg skoene, så kommer jeg til å sparke deg. Det var det svake beinet, så jeg klarte jo så vidt å dulte borti med det, sier han og ler litt av egen krasshet.

Han husker ikke hvem som sa det, men forteller at det dreide seg om helsepersonell.

– Men du fikk beskjed om at du ikke ville ha noe førlighet?

– Ja, ingenting. De var veldig direkte, husker jeg.

– Er han død?

4. juni 2016. En dato mamma Torun Margareth og pappa Paal Christian aldri vil glemme.

De var ute på festligheter i Drammen den kvelden.

Så kom beskjeden alle foreldre frykter.

– Til slutt var det faktisk noen som ringte utestedet vi var på, og det var sånn vi fikk vite det. Da ble det helt stille, forteller Torun Margareth Valø Balchen til NRK.

– «Er han død, eller hva er det for noe»?, tenkte jeg. Vi fikk vite at han var blitt fraktet videre med helikopter til Ullevål sykehus. Mer visste vi ikke.

Da – som nå – bodde de i Bødalen i Asker kommune. Men denne dagen skulle endre familien for alltid.

– Det er jo en katastrofe når en av oss blir så skadet som han ble. Han var 100 prosent pleietrengende i en lengre periode. Det var en voldsom kontrast til hverdagen vi var vant til, forteller Paal Christian.

Rus og panikkanfall

De neste årene jobbet Magnus iherdig for å komme seg opp på beina igjen.

Støttet av sine nærmeste, ble det mange timers behandling og opptrening med fysioterapeut.

Etter hvert innfant Magnus seg med at det å sitte i rullestol ikke var et problem for ham. I dag kan han reise seg, og bevege seg litt bortover hvis han støtter seg til noe.

Det har vært verre å takle kraftige medisiner mens han kjempet mot nervesmertene.

Han forteller åpent om at han i slutten av tenårene havnet på en destruktiv vei.

– Det var vel ganske kort tid etter skaden. Det begynte å bli mye på videregående. Det var sammen med venner og folk som hadde lyst til å prøve ut ting. Det ble mye festing og rusmidler på den tida.

– Jeg vet ikke om det hjalp meg så mye, men det var jo godt der og da, sier han i dag.

– Var livredd for å skade meg igjen

Han slet også med angst og panikkanfall. Det bidro til slutt med å sende ham tilbake til en velkjent retning.

Mot idretten.

En aktivitetsleir på Sunaas sykehus ga muligheten til å sitte på ski.

I starten var han ikke bare begeistret over å bli plassert på en sit-ski.

– Jeg husker jeg kalte det for en «dødsmaskin». Jeg kjørte sakte, og var livredd for å skade meg igjen, forteller Magnus.

Nå går det fort med Magnus i alpinløypene, mens det er foreldrenes tur til å være redde.

– Det går jæ**** fort. Jeg er livredd, utbryter Torun.

Pappa Paal Christian innrømmer at det også koster en del for ham.

– Det er litt skummelt at han holder på med noe som er risikofylt. Jeg har blitt mer redd for ham og eldstegutten (storebror Christian er fire år eldre) etter ulykken.

Samtidig er lett å ane at det bobler masse stolthet rett under overflata:

– Det går jo nesten ikke an å tro. Så ødelagt han var etter den ulykken. Alle smertene og så mye fortvilelse … Og så har han klart å komme seg opp på toppnivået han holder i dag. Det er helt fantastisk, sier pappa.