Reformvennlige katolikker bør handle nå

Katolikker som ønsker fornyelse, må gripe den sjansen Frans har skapt, skriver teologiprofessor Ola Tjørhom. Pave Frans gikk bort nylig og en ny pave skal velges. Foto: Filippo Monteforte, Afp

Menneskelig omsorg og sjenerøsitet kjennetegnet pave Frans. Vil hans arv videreføres?

Frans har vist oss kraften som ligger i menneskelig godhet. Men ønsket hans om en enklere kirke er ennå ikke innfridd. Behovet for fornyelse er stort. Uten effektiv videreføring kan det paven startet, forvitre.

Pave Frans prises med rette for et sterkt engasjement for miljøet, fred og de fattige. Men dette er ganske utbredte standpunkter blant dagens religiøse ledere. Det som fremfor alt gjør pontifikatet hans annerledes, er at han hjalp oss til å gjenkjenne godhet – i en tid hvor helt andre dyder er på fremmarsj.

Slik avdekket han den enorme kraften som ligger i elementær menneskelig omsorg og sjenerøsitet. Dette er hovedårsaken til at tusener sørger etter pavens død, også utenfor Den katolske kirkes grenser.

Men maktet Bergoglio virkelig å fornye katolisismen? Vil arven fra ham bli forvaltet på tjenlig vis av det neste kirkelige lederskapet?

Etter mitt syn stoppet fornyelsen Frans satte i gang på halvveien. Og hva som vil skje fremover, er usikkert. Det er ikke gjort i en håndvending å snu et blytungt skip. I det følgende vil jeg forsøke å utdype og begrunne disse antydningene.

Tradisjonell teologi

Teologisk var Frans hverken «liberal» eller «radikal». Han holdt seg stort sett til tradisjonell katolsk lære. Dette kom til uttrykk gjennom motvilje mot å gjenåpne diakonatet for kvinner. Han insisterte konsekvent på at kirkens sakramentale embeter – som biskop, prest og diakon – er forbeholdt menn.

Frans foresto cirka 950 helgenkåringer. Selv om 800 av disse inngikk i en kollektiv prosess, ble sluttsummen tre ganger høyere enn under forgjengeren Benedikt XVI. I pavens fromhetsliv spilte Maria en nøkkelrolle. Her var dogmene om Marias «ubesmittede (syndfrie) unnfangelse» (1854) og «legemlige himmelferd» (1950) – motsatt alle andre mennesker – høyst intakte.

Mange vil nok mene at en pave ikke har annet valg enn å formidle vedtatt lære. Men som «ufeilbarlig» i lærespørsmål kan han – i hvert fall i prinsippet – forandre mye.

Johannes XXIII (pave 1958-63) viste at omfattende endring er mulig. Han er den paven Frans minner mest om. Folket elsket Johannes, han ble omtalt som «den gode paven» – eller som «Johnnie Walker», fordi han iførte seg slitte presteklær og vandret rundt i Romas gater for å gjøre seg kjent med de fattiges kår.

Johannes innkalte også, mot innbitte protester, Det andre vatikankonsil (1962-65). Konsilet er den nyere katolisismens eneste offisielle reformfremstøt. I et drøyt tiår skapte det rom for en bredt anlagt fornyelse.

Frans tok aldri initiativ til et nytt reformkonsil. Bidraget hans til ajourføring (Johannes XXIIIs favorittuttrykk) av kirkens lære var smalt. Læremessig er dagens katolske kirke stort sett den samme som under Benedikt XVI og Johannes Paul II.

Hierarkisk struktur

Katolisismen holder seg med en hierarkisk struktur som imiterer 1700- og -1800-tallets europeiske hoffkultur: På toppen troner paven som «ufeilbarlig» kirkeleder og suveren monark i Vatikanstaten. Kardinalene er kirkens «prinser», kurien dens «hoff» og biskopene dens adelskap.

Folk utenfor kan synes at slikt er fascinerende. Men blant dem som må leve med det, oppfattes hierarkitanken ofte som ettertrykkelig utdatert. Her er lekfolkets rolle beskjeden, deres oppgave har tradisjonelt vært «to pray, pay and obey», altså be, betale og adlyde.

Selv om kvinnene utgjør Den katolske kirkes ryggrad, plasseres de på bunnen av maktpyramiden. Frans bekjempet den hierarkiske strukturens følger – knyttet til liturgisk pomp og prakt, staffasjemakeri, og «klerikalisme» eller prestedominans.

Det ryktes at han rett etter valget i 2013 – da han skulle kles opp før fremstillingen for folket – stoppet det hele med en mild, men klar ytring: «Karnevalet er over».

Kampen for en enklere og mer nøktern kirke, som ligger nærmere den som i sin tid ble stiftet av en snekkersønn sammen med fattige fiskere, var en rød tråd i pontifikatet til Frans.

Han bodde i en nokså beskjeden bolig, ble kjørt rundt i en liten Fiat, og gravlagt i en flisete trekiste – alt etter eget ønske. Innenfor en hierarkisk og noen ganger prangende kirke arter alt dette seg som kraftfull kirkekritikk.

Flere har imidlertid påpekt at Frans ikke helt innså strukturspørsmålets betydning. Enkelhet var hans sak, men ikke som strukturkritisk prinsipp. Den mest effektive måten å redusere klerikalisme på er å la sindige lekfolk, som lever normale og ikke-sølibatære liv i verden, få ledende stillinger.

Staffasjemakeriet bremses best gjennom liturgiske reformer. Frans har ikke levert godt nok på disse feltene. Den katolske kirke fremstår i dag som åpnere enn før, men knapt som mer enkel.

Utsiktene fremover

Dette betyr at det Jorge Mario Bergoglio satte i gang, må følges opp – på slagkraftig vis.

Det kan godt tenkes at «dragsuget» etter pontifikatet til Frans vil være så kraftig at til og med motvillige folk i kurien jumper på toget. Mange troende håper at det vil skje, og jeg drister meg til å slutte meg til håpet (som ekskatolikk).

Samtidig skal det mye til før etterfølgeren oppnår samme popularitet som den nylig avdøde paven. Erfaring vitner videre om at tilbakeslag gjerne melder seg. Mens de erkereaksjonære katolske tradisjonalistene som hele tiden kjempet mot Frans, kan bli en opposisjon som markerer seg sterkt fremover – ikke ulikt situasjonen i kjølvannet av Det andre vatikankonsil.

Hva som vil skje her til lands, er også usikkert. Det er et særtrekk ved dagens norske katolisisme at den i betydelig grad domineres av konvertitter, ofte av det konservative slaget. Blant disse var Frans ingen favoritt.

Bruke muligheten

Den overdådige vigslingen av ny biskop i januar tyder ellers på at pavens oppfordring til enkelhet har fått begrenset gjennomslag.

Klerikalismen er vel heller ikke borte, særlig blant yngre prester. Nok en gang får vi håpe på en positiv utvikling.

Katolikker som ønsker fornyelse, må gripe den sjansen Frans har skapt. Hvis ikke, kan nok en fornyelsesmulighet gå tapt for en kirke som fortsatt trenger grundig oppdatering.

Eller rett og slett en reformasjon.