Renten bør opp

Torsdag 7. mai setter Norges Bank styringsrenten. Den bør gå opp.

Norges Banks mandat er klart. Sentralbanken skal sikre lav og stabil inflasjon, med et mål om en prisvekst nær 2 prosent over tid.

I mars 2026 lå konsumprisindeksen (KPI) på 3,6 prosent. Kjerneinflasjonen (KPI justert for avgiftsendringer og uten energivarer) lå på 3,0 prosent.

Begge er godt over målet. Vi er inne i det femte året med prisvekst klart over to prosent.

I Pengepolitisk rapport for mars konstaterte Norges Bank at prisveksten har vært «klart høyere enn anslått», og at lønnsveksten i år trolig blir høyere enn antatt i desember.

Komiteens konklusjon var at det «trolig vil være riktig å sette renten opp på et av de nærmeste rentemøtene».

Etter min vurdering er det sannsynlig at mai-møtet nå på torsdag er det møtet.

Åpen

En vanlig innvending mot renteheving er at det kan lede til økt arbeidsledighet. Det er en legitim bekymring. Men tallene gir liten grunn til økende uro akkurat nå.

Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) lå ledigheten på 4,7 prosent i mars 2026. NAVs registrerte ledighet lå i mars på 2,1 prosent. Sentralbanken konstaterte i Pengepolitisk rapport at ledigheten er «litt lavere enn anslått». Kapasitetsutnyttingen holder seg nær et normalt nivå.

Sentralbankens mandat handler ikke bare om lav inflasjon, men også om høy og stabil sysselsetting. Når arbeidsmarkedet fortsatt er robust og inflasjonen er godt over målet, peker begge hensyn i samme retning. Hovedbildet tilsier at renten bør opp.

Krigen i Midtøsten har sendt oljeprisen til over 100 dollar fatet, kraftig opp fra nivået for ett år siden. Hormuzsundet er en av verdens viktigste ruter for oljetransport og har vært nærmest stengt siden mars.

I det internasjonale økonomiske ordskiftet diskuteres nå muligheten for stagflasjon, en kombinasjon av svak vekst og vedvarende høy inflasjon.

Norge er i en særegen posisjon. Som stor eksportør av olje og gass tjener landet på høye energipriser. Statens inntekter øker, aktiviteten i oljesektoren holder seg høy og kronen kan styrke seg som følge av økte eksportinntekter. En sterkere krone demper isolert sett den importerte inflasjonen. Samtidig øker kostnadene for husholdninger og bedrifter når drivstoff og energi blir dyrere.

Likevel er Norge som netto eksportør av energi normalt tjent med høye energipriser. Det bidrar samlet sett til høy aktivitet i norsk økonomi og kan på noe lengre sikt forsterke inflasjonspresset.

Renteheving svir for familier med høye boliglån. Men alternativet er at vi mister kontrollen over prisveksten slik at kjøpekraften forvitrer varig. Det rammer husholdningene enda hardere.

De siste ukene har det pågått en offentlig debatt om Norges Banks mandat. LO-leder Kine Asper Vistnes har advart mot renteheving og tatt til orde for at sentralbanken bør legge mer vekt på arbeidsledighet.

En faglig spiss kritikk kommer fra sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen. Han kaller Norges Banks pengepolitikk «det verste vanstyre vi knapt nok noensinne har sett i norsk etterkrigstid».

Hans poeng er at rentehevingene driver inflasjonen opp gjennom husleiemarkedet. Høy rente demper boligbygging, og boligmangel gir høyere husleier. Husleie er en viktig del av beregningen av inflasjonen. Andreassen har tidligere tatt til orde for rentekutt – og i alle fall mot nye rentehevinger.

Argumentet er verdt å ta på alvor – husleieeffekten er reell. Men sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea Markets påpeker at selv om man fjerner husleie fra kjerneinflasjonen, er prisveksten på de resterende varene og tjenestene faktisk enda høyere. Det betyr at det er den innenlandske, lønnsdrevne prisveksten som er det egentlige problemet.

Å senke renten nå ville gi mer kjøpekraft til en økonomi der aktiviteten allerede er høy. Risikoen er at forventningene om inflasjon igjen begynner å stige – slik de gjorde på 1970-tallet, da mange vestlige økonomier opplevde lønns- og prisspiraler.

Norges Bank har et fleksibelt mandat. Målet skal nås over tid, prisøkning på 2 prosent og bidra til høy sysselsetting. Å så tvil om målet under press, midt i en inflasjonsperiode, ville sende et uheldig signal om at målet kan fravikes når det butter imot.

Noen økonomer mener mai er for tidlig siden det er et mellommøte uten oppdaterte prognoser. Jeg mener hensynet til inflasjonsforventningene taler for å øke allerede nå.

En renteheving på 0,25 prosentpoeng til 4,25 prosent 7. mai fremstår som det mest riktige, med ytterligere et kvart prosentpoeng i juni eller over sommeren dersom prisveksten holder seg høy.

Norges Bank har varslet godt i forkant. Markedene er forberedt. Troverdighet og uavhengighet er helt avgjørende for sentralbankens arbeid. Det bygges opp over tid, men kan rives ned raskt. På torsdagens møte bør Norges Bank vise at den fortsatt prioriterer inflasjonsmålet når prispresset er for høyt.