Rett og slett feil

Boel Pedersen slutter seg dermed til den oppfatningen at KrF «alltid» har vært et «borgerlig» parti. Som historisk og ideologisk analyse er dette rett og slett feil.

Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk KrF inn først ett, deretter to representanter. Begge disse var valgt inn fra Hordaland. Verken Nils Lavik eller Hans Svarstad identifiserte seg med noen «blokk» på Stortinget. Nils Lavik hadde vært vararepresentant for Venstre og stemte en del sammen med dem, men det varierte fra sak til sak.

Ved valget i 1945 ble KrF mer av et landsparti, med lister i 11 fylker og representasjon fra åtte av dem. Da Einar Gerhardsen skulle danne sin andre regjering det året, etter valget i oktober, var KrF ett av de partiene han kunne tenke seg å ha med i regjeringen, til tross for at hans parti faktisk hadde rent flertall i Stortinget (76 av 150 representanter). Men i landsstyret hans var det ikke noen tilslutning for dette. Det som lå bak Gerhardsens tanke om dette, var en erkjennelse av at Arbeiderpartiet og KrF ved dette valget hadde appellert til mange av de samme velgergruppene.

Åpen

Arbeiderpartiet fikk rent flertall i Stortinget ved alle valg fram til 1961. Gjennom hele 50-tallet var KrFs gruppe, og partiledelse, nokså lunkne til den tanke at de fire opposisjonspartiene Høyre, Venstre, Bondepartiet og KrF skulle utgjøre en felles «blokk». Fra Høyres side omtalte man disse partiene som «borgerlige», noe verken Venstre eller KrF ville ha hengende ved seg. Einar Gerhardsen skriver da også i sine memoarer hvordan KrFs mest markante profiler på 50-tallet, Nils Lavik og Erling Wikborg, i sak etter sak støttet Arbeiderparti-regjeringens forslag.

Det var først med etableringen av Lyng-regjeringen i 1963 at KrF mer eller mindre ble presset inn en allianse som først felte Gerhardsen III på Kings Bay-saken og deretter dannet ny regjering. Men det er verd å merke seg at midt under Kings Bay-prosessen, skrev daværende redaktør i partiavisa Folkets Framtid, og stortingsrepresentant fra Oslo, Egil Aarvik, en lederartikkel i sin avis der han polemiserte sterkt mot betegnelsen «borgerlig». Han karakteriserte ordet som «et sjargonguttrykk i det politiske språk»: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».

Den i KrFs ledelse som ivret sterkest for å definere partiet som «borgerlig», var Kåre Kristiansen. Enkelte vil nok gjerne definere hans lederperioder som «storhetstid» for partiet, selv om fakta tilsier det motsatte, både når det gjelder oppslutning og innflytelse. «Storhetstid» er en betegnelse som bør reserveres de periodene til Lars Korvald, Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland var ledere – de var alle varme og erklærte  tilhengere av at KrF skulle være i sentrum.

Å snakke om at KrF har «funnet tilbake» til røttene ved at partiet så massivt ikke bare har bundet seg, men lenket seg fast til masta på ei skute der man verken er enige om hvem som skal være skipper eller hva målet med seilasen, blir derfor nokså absurd. I den grad man kan snakke om KrFs «røtter», er de blitt plantet om i et jordsmonn jeg for min del slett ikke er sikker på at de vil trives i.