Rom 321

Jeg er på fødeavdelingen «Tun 3» på Stavanger universitetssykehus.

Akkurat nå står jeg mellom to sykehussenger som trilles forbi meg i hver sin retning.

En fra rom 320, den andre fra rommet vegg i vegg, rom 321.

Shazia Majid, VG-kommentator

Kan i motsetning til nyhets­journalistene uttrykke egne meninger i tekstene sine.

I den ene sengen ligger en sliten, men smilende mor. Hun prater med to jordmødre som triller henne og hennes nyfødte gutt til barselavdelingen.

På den andre sengen ligger en mor og kjemper for sitt og det ufødte barnets liv.

Avstanden mellom fullstendig lykke og bunnløs fortvilelse er to meter.

Jeg har fulgt den fødende, hennes ektemann - og jordmor Anne fra fødestue 321 gjennom hele dagen.

Alt snudde så uventet og raskt.

Barnet er stresset.

To store deoder er festet til morens mage med brede belter. Den ene leser babyens puls, den andre måler styrken på riene.

Babyens puls ligger stabilt på over 200 slag i minuttet. Det er skyhøyt over normalen.

Moren har fått alvorlige komplikasjoner.

Ektemannen er urolig. De siste minuttene har han vært i oppløsning.

Han tar hånden hennes, klemmer, pakker dynen tettere rundt henne, og vandrer hvileløst frem og tilbake i rommet. Innimellom stiller han desperate spørsmål til jordmoren.

Anne Ueland Torp (65) svarer omsorgsfullt og rolig, men med faglig autoritet.

Tidligere i dag fortalte hun meg at dette vil bli hennes 1081. fødsel.

Hun er en pensjonert jordmor som tar vakter sporadisk.

Hvorfor gjør hun det?

På de tolv timene jeg har vært her, har jeg sett hvor krevende denne jobben er, både fysisk og psykisk. Knapt hvileskjær. Knapt pauser. Knapt tid til å gå på do. De ansatte løper fra rom til rom.

Brødskiver blir spist i farta.

Noe annet er også påfallende. Gjennom de tre vaktskiftene jeg er vitne til, er det bare kvinner som jobber her.

Jordmødre. Barnepleiere. Renholdsarbeidere. Leger.

Kvinner som ivaretar, behandler og bistår kvinner.

Tidligere på dagen var jeg innom «Fødeloftet» i etasjen over. Det er en jordmorstyrt avdeling som står for 25-30 prosent av fødslene ved sykehuset.

Her føder kvinner med normale svangerskap, uten kjente risikofaktorer og uten komplikasjoner underveis.

Terskelen for å komme til den vanlige fødeavdelingen, Tun 3 er lav.

Bruker kvinnen snus, er overvektig, eldre, eller får behov for noe annet smertestillende enn lystgass kan hun ikke føde på Fødeloftet.

Avdelingen som fremstår som en drøm.

Romslige fødestuer. Store badekar. Dobbeltsenger. Levende lys.

De ansatte er stolte av Fødeloftet, tilbudet er viktig for Stavangers fødende. Her er det lunt, rolig og trygt.

Men ikke alt som er nytt, er nødvendigvis smart.

På barselavdelingen er det enerom. Likevel får jeg vite at det hender at de må plassere to familier på samme rom – uten forheng, uten ekstra stoler, uten skap.

Jordmødrene jeg snakker med ønsker forbedringer. Ikke å bytte jobb.

«Det er verdens kjekkeste jobb, å være med på det største i livet», sa pensjonerte jordmor Torp til meg tidligere på kvelden.

Hun har nettopp vært gjennom en dramatisk kamp for at mor og baby skal overleve.

Gjennom dagen har hun stelt den nå akutt syke fødende. Hun har hjulpet med øvelser for å fremskynde fødsel, regulert induksjonsdrypp, justert epidural, skrevet fortløpende i journalen, fulgt riene, kjent på magen, lagt hånden sin på den fødendes hånd, og strøket henne over pannen.

Hun har vært der. Hele tiden.

Men nå er alt uvisst.

Minutter tidligere har flere jordmødre og leger samlet seg ved skranken hos vakthavende jordmor.

De står bøyd over en skjerm. Den lyser rødt.

På CTG-kurven løper en taggete linje over skjermen, altfor høyt oppe. Tallene blinker: 209, 212, 207.

«Men, lille venn, skal du bli liggende så høyt oppe, da», sier legen, med blikket festet på skjermen.

Sekunder går. Håpet er at pulsen skal falle.

Det gjør den ikke.

«Det kan bli keisersnitt. Vi må forberede oss på keisersnitt».

Den fødende har tidligere sagt tydelig at hun ikke ønsker keisersnitt. Men det var før to liv sto på spill.

Det snakkes om grader av hastekeisersnitt.

Hvilken grad er dette, spør jeg.

Grad to av tre, svarer legen. Barnet må ut innen 20 minutter. Grad én er når barnet må forløses innen fem, ellers vil det dø.

Det er fortsatt bråhast.

Stemningen har vært travel på Tun 3 hele dagen. Nå er den stille.

Ting går raskere. Ansiktene er alvorlige.

Anne tar på seg grønt operasjonstøy i gangen, løper til skapet og henter flere medisiner.

I samme øyeblikk som hun griper tak i sengen, uler alarmen. Glassdørene til «Akuttbro» åpnes.

Jordmoren og legen småløper over broen, dyttende på sengen, og forsvinner inn i det skarpe, hvite lyset fra operasjonsstuen.

Kan mor og barn reddes?

Midt mellom lykke og fortvilelse står hundrevis av jordmødre som Anne Ueland Torp.

Flere opplever stort arbeidspress.

I årevis har fødende fortalt om sviktende føde- og barselomsorg – noen ganger med alvorlige konsekvenser.

En kartlegging VG har gjort viser at det i 2023 og 2024 er registrert minst 5 440 uønskede hendelser, feil eller regelbrudd ved føde- og barselavdelinger i Norge.

Dette er avvik som har rammet pasientene.

Ved Stavanger universitetssykehus ble det i samme periode registrert 402 slike avvik.

Én av tre tilfeller førte til moderate til alvorlige skader hos pasientene.

Åtte tilfeller ble varslet til Helsetilsynet, og ett avvik førte til dødsfall i 2024.

Over tre av fire avvik kunne vært unngått. De er registrert som enten sannsynlig, eller ganske sikkert forebyggbare.

Dødsfallet var ikke blant dem.

Stavanger sykehus har uvanlig mange hendelser som har ført til alvorlige konsekvenser.

Andelen er høyest i landet, med over seks alvorlige fødselshendelser per 1000 fødsler.

Det er de ansatte selv som melder inn avvik.

Tidligere i dag satt jeg ved skranken hos jordmor Elin Jørpeland, dagens ansvarsvakt.

Foran henne står flere monitorer. Én av dem viser rier og hjerterytmen til alle babyene som er i ferd med å fødes.

Ni rom. Ni fødsler i gang.

Det piper konstant. Varselsystemet lyser. Telefonene ringer.

Hun ringer Fødeloftet og spør om de har en jordmor å avse.

Samtidig svarer hun usikre kvinner som skal bli mødre over telefon.

– Hvis du er urolig, syns jeg du skal komme inn, sier hun.

Mellom slagene åpner jeg PC-en.

Spørsmålet jeg stilte meg selv for tre år siden, og som førte til at jeg ba ulike sykehus om avviksdata, som jeg har gjennomgått, er grunnen til at jeg sitter her i dag.

Jeg viser tallene til jordmødrene.

Hundrevis av rader. Svikt i prosedyrer, dataproblemer, mangel på ressurser.

«Vi kunne skrevet mange, mange flere avvik», sier en av jordmødrene til stede. 

Det finnes store mørketall.

«Det er rett og slett ikke tid til å sette seg ned og skrive», sier en annen.

Altså: Jordmødre kan ikke melde fra om at de har for mye å gjøre – fordi de har for mye å gjøre.

«Det er ikke frykt for ledelsen som gjør at ikke alle avvik registreres. Ledelsen oppmuntrer oss til å gjøre det», sier en jordmor.

Avdelingssjef Marit Halonen Christiansen viser meg avvikssystemet.

Det er tungt. Omfattende. Det kan ta opptil en halvtime å registrere ett eneste avvik. Datasystemer som ikke snakker sammen er en stor frustrasjon.

«Jordmødre legger samme pasientinformasjon fire steder», forteller Christiansen.

De vil ikke sitte ved en PC, de vil behandle og ivareta pasienter.

Det er ikke det eneste som spiser av tiden. I løpet av dagen har jeg sett jordmødre vaske, rydde og re opp senger etter hver fødsel.

Tid som kunne vært brukt til å skrive ned et avvik. Tid som kunne vært brukt til å forebygge neste uønskede hendelse.

Det er gått nærmere en hel time siden kvinnen fra rom 321 ble hastet over akuttbroen og forsvant inn i operasjonsstuen.

Jeg spør: Går det bra? Har de overlevd?

Den nye ansvarsvakten viser meg grafen. Babyens hjerterytme forsvinner brått.

Jeg frykter det verste.

Håper på det beste:

Er hun født?

Ja. Det tror jeg, sier jordmoren.

Minutter går.

Jeg finner ikke roen.

Så åpner dørene seg. Ut kommer jordmor Anne Ueland Torp, i grønt, med maske.

Hun har en bylt i armene.

Hun er sliten. Og hun smiler.

I armene holder hun sin 1081. baby.

En liten jente.

Hun overlevde. Moren overlevde.

Mor og far er fortsatt på operasjonsstuen. Anne blir barnets første møte med verden.

Jordmødrene samler seg rundt.

Hvor skal hun ligge?

Ingen vet.

Det finnes ingen seng til henne.

Så jordmor Anne blir stående.

Hun vugger den lille jenta stille, mens alarmene har stilnet og natten har lagt seg over avdelingen.

Et barn er kommet til verden i norsk helsevesen.

Foreløpig holdt oppe av menneskene i det.