Russisk irrasjonalitet forebygges hver dag

Nato gir ikke russerne større bekymringer enn det er grunn til. Det er helt bevisst, skriver Tormod Heier. Bildet: Nato-sjef Mark Rutte besøkte Norge i mai i fjor. Her med statsminister Jonas Gahr Støre. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Det er et paradoks at de som er mest bekymret for Russland, ofte er de samme som også ønsker et mer offensivt Nato. Det er oppskriften på en selvoppfyllende profeti.

I Aftenposten 2. mars skriver oberstløytnant Harald Høiback, forskningssjef ved Forsvarshistorisk museum, at krig handler mest om følelser. Norsk sikkerhet kan følgelig ikke hvile på rasjonelle kost-nytte-kalkyler. For det er langt ifra sikkert, ifølge Høiback, at Russlands president Vladimir Putin vet sitt eget beste.

Poenget er godt, men kanskje litt unyansert. For krigsutbrudd skyldes ofte begge deler, både fornuft og følelser. Fornuften svekkes gjennom Putins fryktbaserte ledelse. Krav om lojalitet og lydighet gjør dermed at landets vertikale maktsøyle i stedet blir en informasjonssilo. Da får selvsensur og gruppetenkning gode vilkår.

Skal vi tro Høiback, finnes det antagelig ingen russiske generaler som noen gang har skrevet én ærlig, åpen og usminket rapport om hva som egentlig foregår utenfor Kremls porter. Det har han rett i.

Uforutsigbar, ikke sterk

Men tall lyver ikke. Maktbalansen overfor Nato er fortsatt den samme. Flaskehalsene i russisk krigsplanlegging forsvinner ikke ved å mate Putin med feilinformasjon. Skattebetalerne lenger vest, i USA og Europa, står fortsatt for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). De har fortsatt 3,5 millioner soldater, 22.000 jagerfly og 1500 fartøyer. Natos 20.000 soldater i Baltikum forsvinner ikke fordi Putin utsettes for systematisk feilinformasjon. Høibacks poeng betyr bare at Russland blir mer uforutsigbare. Ikke sterkere.

Når vi sier at «krig handler mer om følelser enn kalkyler», snakker vi egentlig om speilbildetenkning: kognitive feilslutninger inni hodet vårt. For det er lett å tillegge russerne de samme verdiene, motivene og rasjonalitetskriteriene vi bruker på oss selv. Det kjente jeg på i 2022. Likevel mener jeg min gode kollega overdriver risikoen.

For etter snart 80 år med Nato-operasjoner langs russergrensene har vi ennå til gode å se grove misforståelser eller feiltolkninger som har endt i krig. Riktignok har det vært nære på. Som da det paranoide Andropov-regimet i Sovjetunionen økte atomberedskapen fordi USA overførte store styrker til Vest-Tyskland under Natos Able Archer-øvelse i 1983.

Varsomhet

Men russisk irrasjonalitet forebygges hver dag. Norske og allierte styrker i Nordområdene og i Baltikum opererer ut ifra varsomhetsprinsippet. Nato gir ikke russerne større bekymringer enn det er grunn til. Det er helt bevisst, og strategien virker godt.

Norge hjelper for eksempel Putin med å holde amerikanerne unna de russiske atomstyrkene på Kolahalvøya.

For varslingstid er viktig i Moskva. I Baltikum varsles det også, om øvelser, troppeforflytninger og kommandoforhold. Nato er åpne i måten de opererer på, og hva styrkene er utrustet for.

Russiske grensekrenkelser gjengjeldes ikke. I stedet beholdes roen gjennom raske konsultasjoner slik at nervøse baltere ikke overreagerer. Alt innenfor en ramme der Putin trues med straff og lokkes med utsikter til belønning. Fornuft og følelser hånd i hånd.

Paradokset er at de som er mest bekymret for Russland, ofte er de samme som også ønsker et mer offensivt Nato. Dette er imidlertid oppskriften på en selvoppfyllende profeti som faktisk kan gjøre at Høiback får rett: Paranoiaen fester grepet, Putin blir redd og forstår ikke lenger sitt eget beste.