Russlands hybridkrig tvinger Norge inn i EU

Russland beskrives som den klart største trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser Russlands president Vladimir Putin. Foto: Alexander Zemlianichenko, AP / NTB

EU er bedre rigget enn Nato.

Trusselbildet i dag betyr at Norge står i en hybrid krig med Russland. Krigen er under terskelen for en konvensjonell krig i Nato-forstand. Like fullt er den en krig der Russland ønsker å ødelegge Norge og Europa innenfra. Likevel står norske myndigheter utenfor det viktigste samarbeidet for å møte denne typen trusler.

I hybride kriger foregår det mest sentrale forsvarsarbeidet i EU og ikke i Nato. Årsaken er enkel. EU er bedre rigget enn Nato for å beskytte innbyggernes hverdag mot de mest sannsynlige hybride angrepene fra Kreml.

Datasikkerhet og energisamarbeid

De åpne trusselvurderingene som Etterretningstjenesten, PST (Politiets sikkerhetstjeneste) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet la frem i februar, peker i samme retning.

Russland beskrives som den klart største trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet. Tjenestene understreker at konfrontasjonen allerede pågår, særlig gjennom påvirkningsoperasjoner, digitale angrep og press mot kritisk infrastruktur. Dette er ikke en fremtidig risiko, men en pågående situasjon som tre uavhengige sikkerhetsorganer nå advarer om.

Derfor handler det om EUs arbeid med datasikkerhet, robuste verdikjeder og energisamarbeid. Det er dette som gir forsvarskraft mot russiske operasjoner som med vilje holder seg under terskelen for militær konflikt med Nato.

Å møte hybrid krigføring krever langt mer enn kampfly og brigader. Det krever en totalberedskap gjennom et sterkt sivilsamfunn. Slike kapasiteter er det EU som bygger opp gjennom tiltak for energisikkerhet, digital motstandskraft, beredskap og sanksjoner mot russiske myndigheter.

Forutsetter både Nato og EU

Poenget er at forsvar mot dagens trusler forutsetter både Nato og EU. Nato beskytter oss mot militære angrep. EU sikrer oss mot de hybride truslene som utspiller seg under terskelen for krig. Derfor er EU-medlemskap en logisk konsekvens av trusselbildet.

Truslene mot Norge er ikke først og fremst militære i tradisjonell forstand. De er sammensatte og presser vårt samfunn utenfra og innenfra.

Norske næringslivsledere beskriver et tilsvarende bilde hvor geopolitisk uro, digital infrastruktur og sårbare forsyningskjeder representerer alvorlige trusler mot verdiskaping og samfunnsfunksjoner. KPMGs topplederrapport for 2026 «Nytt alvor» viser at sikkerhet ikke lenger er et spørsmål for forsvarssektoren alene.

Større gjennomslagskraft

EU har også en styringsstruktur som gjør samarbeidet mer effektivt enn Nato i møte med de mest sannsynlige truslene.

EU er en overnasjonal institusjon, mens Nato bygger på konsensus mellom 32 svært ulike stater. Det betyr at beslutninger i Nato tar lengre tid, og at alliansen ofte ender opp med å rette innsatsen mot den minst sannsynlige trusselen for Norge.

EU kan derimot vedta bindende direktiver som medlemmene må følge opp. Det gir større politisk gjennomslagskraft og raskere respons i spørsmål som handler om digital sikkerhet, beredskap, energiforsyning og kritisk infrastruktur.

Dette gir Norge en helt annen kraft i sikkerhetsarbeidet. Det gir oss tilgang på et bredere, tydeligere og mer institusjonalisert sikkerhetsfellesskap som styrker oss både under terskelen for krig gjennom EU og over terskelen for krig gjennom Nato.

Håp er ikke en strategi

I en ny verdensorden der både Russland og USA hevder seg mer tydelig enn før, har Norge aldri vært mer avhengig av Europa. Både verden og EU har endret seg siden sist vi gikk til stemmeurnene, som forsker Marianne Riddervold har påpekt tidligere.

EUs beslutninger påvirker vår evne til å stå imot autoritære aktører, sikre forsyningslinjer, beskytte kritisk infrastruktur og motvirke destabilisering av demokratiet. Likevel er Norge på vei til å bli det eneste nordiske landet som ikke velger en styrket sikkerhet gjennom det europeiske fellesskapet. Island er på vei inn i debatten. Sverige og Finland har for lengst valgt mer Europa og ikke mindre.

Norge står igjen som landet som fortsatt tror at geografi er sikkerhet. Men når Russland bruker energipolitikk og organisert kriminalitet som pressmiddel, når kinesiske aktører kjøper opp kritisk teknologi, og når europeiske demokratier saboteres digitalt, er det ingen som spør om landet som rammes, er medlem av EU. Angrepene kommer uansett. Forskjellen er at EU-land har beskyttelse, koordinering og fellesskapsmakt. Norge står alene og håper at ting ordner seg. Håp er ikke en strategi.

Hva betyr selvstendighet i 2026?

Et ja til EU er ikke et ja til Brussel. Det er et ja til å ta ansvar for egen sikkerhet, for regionen vår og for å delta i de prosessene som allerede styrer norsk sikkerhetspolitikk.

I dag tilpasser vi oss uansett, men uten innflytelse og uten stemmerett. Vi følger reglene, men vi er ikke med når de blir laget. Norge sitter på gangen og håper at døren står på gløtt gjennom EØS. I praksis tilpasser vi oss uansett, men uten innflytelsen, uten stemmeretten og uten muligheten til å forme reglene. Hvor den svake må gjøre som de sterke krever.

Norge liker å omtale seg som en selvstendig stat. Det stemmer, men spørsmålet er hva selvstendighet betyr for en småstat i 2026. Er det å stå utenfor og bli styrt av andres beslutninger, eller er det å delta i det fellesskapet som uansett former rammevilkårene våre. I en turbulent verden veier nasjonal sikkerhet tyngre enn byråkratiske ulemper.

Råd til å la være?

Vi trenger ikke EU fordi vi er svake militært. Vi trenger EU fordi truslene er sammensatte.

Sikkerhetspolitikk dreier seg ikke lenger bare om soldater og allianser, men om helhet og samfunnsrobusthet.

Kombinasjonen av Nato og EU er det eneste rammeverket som gir denne helheten. Det betyr ikke at vi legger alle egg i én kurv. Det betyr at vi får to ben å stå på.

Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å bli medlem av EU. Det virkelige spørsmålet er om det sikkerhetspolitiske bildet gir oss råd til å la være.