Rydd først i eget reir, Haukeland!

DEBATT: Hvorfor skal interne problemer i Bergen medføre nedleggelse i Stavanger?

Hvorfor ødelegge noe som fungerer? spør Anne Kristoff. Hun er svært kritisk til at kirurgisk behandling av gynekologisk kreft kan bli flyttet til Bergen. På bildet: Overlege og avdelingssjef Marit Halonen Christiansen og seksjonsoverlege Elisabeth Berge Nilsen. Foto: Magnus Kolstad

Stavanger har alltid samarbeidet med andre sykehus om kreftbehandling, både Haukeland og Det Norske Radiumhospitalet i Oslo. Det har gått fint, til nytte for både pasienter og behandlere.

De senere år har en sentralisert en del kreftformer til Haukeland, som blant annet livmorhalskreft, da Bergen har strålebehandling der. Haukeland ønsker å ha mer cancer sentralisert til sin avdeling, men har da ikke tatt høyde for en del viktige momenter.

De har et fagmiljø som ikke internt er enige eller samarbeider. Det har kulminert i en kollaps der de sterkeste fagpersonene sluttet samtidig etter årelang uutholdelig personalbehandling. Dette var i 2024. 

Stabilt og kompetent miljø ved SUS

Stavanger har hele tiden hatt en god personalbehandling på KK, med stabile og kompetente leger. De sto da i den situasjonen at de måtte ta ansvaret for all kreftbehandling i hele Helse Vest, ikke bare sin egen, – men Haukland, Haugesund og Førde i tillegg. 

Det ble initialt ikke gitt beskjed om behov for hjelp, til tross for spørsmål fra Stavanger om dette.

Da sommerferien kom ga Bergen fri til sine få operative ansatte og oppdaget da at driften gikk i stå, plutselig måtte Stavanger bistå. Det gjorde Stavanger, for at det ikke skulle gå ut over pasientene i Helse Vest. Vi gjorde det uten ekstra personell eller ekstra penger.

Som en konsekvens av kollapsen i Bergen ble det bedt om en utredning av behandling, og konklusjonene er at kreftbehandling bør samles på færre hender. At de hendene skal være i Bergen, hvor det fremdeles er uro og uenighet internt, uten tilstrekkelig bemanning, er for meg en gåte.

Var vi ikke enige likevel?

Hadde Bergen hatt bedre resultater når det gjelder overlevelse enn Stavanger, så hadde saken stilt seg annerledes, men tallene trekkes ikke fram av en enkel årsak. De er ikke bedre i Bergen, og var heller ikke bedre før spesialistene sluttet. Det betyr at Stavanger har kompetanse, vi gir god behandling og er stabile.

Det har vært møter mellom Stavanger og Bergen, hvor det har vært foreslått forskjellige modeller med tanke på deling av kreftbehandlingen i vest. Det ble en enighet ved et felles vest-møte nylig og stemningen var lovende.

Da er det skuffende at man med en gang en er kommet tilbake til sin egen avdeling, snur om det man var enige om. Dette blir som å tale med splittet tunge.

Det snakkes om at det er behov for samarbeid i noen år framover til de har bygget opp sin kompetanse. Hva da med kompetansen som er bygget opp og bygges i Stavanger? Skal den bygges ned? 

Bergen sliter, men vi må betale?

Hvem har interesse av å stå i dette om langtidsplanen for innsats er nedleggelse av gynekologisk cancerbehandling i Stavanger? Hva vil det føre til når det gjelder å være gruppe 1 sykehus for utdannelse av leger?

Det er virkelig uforståelig for meg at interne problemer i Bergen skal medføre nedleggelse i Stavanger. Det er meg en gåte at Stavanger må kaste bort sin tid på møter med Bergen, når det er Bergen som bør rydde opp hos seg selv. Om dette gjennomføres vil det få store konsekvenser for pasientene.

Hva med å rydde ut i eget reir, – så snakkes vi om 5 år og tar en ny vurdering?