Så åpenbar, og samtidig så umulig, er kjernen i problemet

Når vi snakker om den økonomiske krisa i Kommune-Norge, så er det ikke abstrakte tall og regnestykker i et budsjett vi snakker om. Det er barna som ikke får hjelpen de trenger. Eldre som ikke får sykehjemsplass. Pårørende som bruker seg selv på retta og vranga. En lærer som gråter i bilen før jobb. En sykepleier som må velge hvem hun rekker å se i dag.

Norske kommuner må løse stadig flere oppgaver, uten at folka, tiden og pengene det krever følger med. Så åpenbar, og samtidig så umulig, er kjernen i problemet.

Over hele landet tvinges lokale folkevalgte til å kutte i tjenester som betyr alt for folk. Kommunen skal være garantisten for at man kan leve gode liv i Norge. Det er her vi lever livene våre. Det er her vi sender barna i barnehage, det er her vi blir syke, blir gamle – det er her vi trenger trygghet. Når det ikke fungerer og tilbud forsvinner, så forsvinner også tilliten, og politikerforakten får vokse frem. Vi som er lokale folkevalgte, langt vekk fra Stortingets tykke vegger, står i dette hver eneste dag.

«Jeg har aldri møtt en ordfører som har nok penger», sa finansministeren i fjor da han ble spurt om kommunekrisen. Det som kunne vært en anerkjennelse av den umulige situasjonen norske lokalsamfunn står i, var i realiteten et avfeiende sleivspark fra en stat som ikke lytter.

For innbyggerne har ropt. Kommunene har ropt. Ansatte, pårørende og folkevalgte har ropt. Likevel skjer det ingenting. Mens bygd og by har ropt, har både Støre-regjeringen og Solberg-regjeringen i sin tid, vært stille. Altfor stille.

Kommuneopprørets mål er tydelig: Vi skal ikke bare ta et oppgjør med stillheten, vi skal ha endring. Skal vi ivareta tilliten og fellesskapet, så må skattebetalerne få valuta igjen for pengene. Skatten skal gå til å sikre solide tjenester, trygge lokalsamfunn og gode levde liv.

I hele landet.