Så enkelt kan SFO-paradokset løses

KRONIKK: SFO er en avgjørende del av barnas skoledag. Likevel hindrer dagens lovverk at høyt kvalifisert pedagogisk kompetanse tas i bruk. Det er et paradoks som enkelt kan løses.

Skal barn ha det trygt og godt hele skoledagen – både i undervisning og SFO – må lovverket støtte opp under helhet, kvalitet og profesjonell kompetanse. Foto: Elisabeth Tønnesen, Læringsmiljøsenteret, UiS.

SFO kan på sitt beste være et sted for lek, trygghet, trivsel, tilhørighet, sosialt samspill og utvikling. I verste fall kan SFO være så lavt og dårlig bemannet at konflikter, plaging og mobbing får utvikle seg uten at de ansatte har kompetanse til å forebygge eller gripe inn. Dette er alvorlig for det enkelte barn, og også for skolemiljøet som helhet. Negativ sosial atferd stopper ikke ved SFO-døren, men følger barna inn i klasserommet og påvirker både læring og trivsel. Når de yngste elevene tilbringer nesten like mye tid i SFO som i undervisningen, og 95 prosent av førsteklassingene deltar, er det svært avgjørende med nok kvalifisert personale i SFO. Fri lek blir først fri når alle barn føler seg trygge.

Tilfeldig og uregulert

Kompetente, trygge voksne som aktivt fremmer lek, utforskning og sosialt samspill, gir barna et godt utgangspunkt utvikling. Rammeplan for SFO (2021) beskriver at SFO skal ha tydelig vekt på lek, inkludering og sosial utvikling, og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. SFO er dermed en sentral arena for forebygging av mobbing og skolefravær. Spørsmålet er om dagens rammevilkår gir reell mulighet til å oppfylle disse ambisjonene.

Ferske tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI 2025–2026) viser at bare 9,5 prosent av årsverkene i SFO utføres av ansatte med lærer- eller barnehagelærer-utdanning, og 43 prosent har fagbrev som barne- og ungdomsarbeidere. 47 prosent av de ansatte har annen kompetanse. Det betyr at svært mange barn tilbringer store deler av dagen i en pedagogisk arena der kompetansenivået er tilfeldig og uregulert. Mange ansatte uten formell utdanning gjør en viktig og verdifull jobb, men systemet kan ikke baseres på tilfeldigheter.

Mer lek i skolen krever kvalitet hele dagen

Regjeringen og flere politiske partier har varslet ønske om å korte ned undervisningen for å gi mer lek for de yngste elevene. Det er et viktig og kunnskapsbasert signal. Barn i begynneropplæringen lærer best gjennom lek og meningsfulle aktiviteter. De trenger også tid og rom for lek som ikke har et tydelig pedagogisk formål.
Men en kortere undervisningsdag innebærer også at barna tilbringer mer tid i SFO. Dermed flyttes en stadig større del av barnas hverdag til en arena som i dag har svake nasjonale føringer for bemanning og kompetanse. Skal ønsket om mer lek bli en styrke for barns utvikling, må kvaliteten i SFO styrkes tilsvarende.

Et paradoks i dagens lovverk

For å møte det store behovet for kompetanse i SFO er det de siste årene etablert nye bachelorutdanninger i skolefritidspedagogikk ved flere universiteter og høyskoler, blant annet ved Universitetet i Stavanger, der vi arbeider. Utdanningene har sterk vekt på lek, læring, inkludering, fysisk aktivitet, kulturaktiviteter og ledelse, og inneholder opptil 85 studiepoeng spesialpedagogikk.
Utdanningen startet opp ved UiS i 2023, og neste år er første kull klare for å ta steget ut i arbeidslivet. Likevel møter disse kandidatene et lovverk som i praksis stenger dem ute fra å bygge en karriere med hel stilling i skolen. Opplæringsloven gir dem ikke adgang til å utføre spesialpedagogiske oppgaver eller annen relevant undervisning i grunnskolen selv om utdanningen deres inneholder like mye spesialpedagogikk som det som kreves av andre yrkesgrupper.

Barnehagelærere med minst 60 studiepoeng spesialpedagogikk har allerede lovfestet rett til å utføre individuelt tilrettelagt opplæring i 1.–4. trinn. Kandidater med bachelor i skolefritidspedagogikk, som har tilsvarende spesialpedagogisk kompetanse rettet mot arbeid med barn i skolealder, har ikke samme adgang. Dermed kan de heller ikke kombinere arbeid i skole og SFO. Resultatet er ofte korte, lavtlønnede deltidsstillinger i SFO, eller i verste fall at kompetansen forsvinner ut av feltet. Dette fremstår som et tydelig misforhold mellom politiske ambisjoner og det lovverket som i dag regulerer hvem som får bruke sin kompetanse i skolen.

En løsning som styrker hele skoledagen

Å gi kandidater med bachelor i skolefritidspedagogikk rett til å utføre spesialpedagogiske oppgaver og annet relevant arbeid i skolen, vil derfor være et målrettet og konstruktivt grep.
Skolen vil få tilgang til etterspurt spesialpedagogisk kompetanse.

SFO vil kunne rekruttere og beholde kvalifisert personale i hele stillinger.

Barna vil møte de samme trygge voksne gjennom hele dagen.

For de mest sårbare elevene vil dette kunne gi avgjørende sammenheng og trygghet. Samtidig vil en slik lovendring bidra til å realisere ambisjonen om mer lek i skolen, uten at kvaliteten i barns hverdag svekkes. For kunnskapsministeren er dette et konkret, gjennomførbart grep som gjør det mulig å realisere ambisjonen om mer lek uten å senke kvaliteten eller skyve utfordringene over på kommunene.

Å endre opplæringsloven i denne retningen er ikke et oppgjør med gjeldende politikk, men et nødvendig neste steg. Når staten har bidratt til å etablere nye, relevante utdanninger rettet mot SFO, må regelverket også legge til rette for at kompetansen faktisk tas i bruk.
Skal barn ha det trygt og godt hele skoledagen – både i undervisning og SFO – må lovverket støtte opp under helhet, kvalitet og profesjonell kompetanse. Mer lek forutsetter flere og kompetente voksne. Da må også opplæringsloven spille på lag.