Så, hvor mange Oscar har «Affeksjons­verdi» egentlig kjangs på?

Så, hvor store sjanser har egentlig Norge og «Affeksjonsverdi» til å vinne Oscar i natt?

Filmens ni nominasjoner var mer enn forventet. Men flere sjanser gir ingen garantier. Stjernespekkede verk som «The Irishman» (2019), «American Hustle» (2013), «True Grit» (2010) og «Gangs of New York» (2002) fikk alle ti nominasjoner uten å vinne en eneste statuett.

Hva angår «Affeksjonsverdi», har den reelle sjanser i to kategorier. Men også der er mye usikkert.

Den beste muligheten er i kategorien for beste internasjonale film. Der har det norske bidraget lenge vært favoritt, men favorittstempelet har falmet noe gjennom den såkalte prissesongen.

Først var det nok antatt at den fremste konkurrenten ville være «Bare et uhell», laget av iranske Jafar Panahi. Filmen, som er en slags farse om politisk undertrykkelse og tortur, snappet Gullpalmen foran Joachim Trier under fjorårets filmfestival i Cannes.

Ettersom filmene seilte over Atlanteren og ble sett av stadig flere, ble det stadig mer åpenbart at brasilianske «The Secret Agent», en kreativ og paranoid syttitallsthriller om å være på flukt i et diktatur, vekket både beundring og begeistring der det gjaldt.

Også denne var en hit i Cannes. Legg til at Oscar-akademiet har en god slump brasilianske medlemmer. Alt dette gjør at det absolutt er en sjanse for at «The Secret Agent» vil snike seg foran «Affeksjonsverdi» i innspurten.

Den andre kategorien der «Affeksjonsverdi» har vært regnet som en knapp favoritt, er «Beste mannlige birolle». Stellan Skarsgård er en elsket og høyt respektert veteran som aldri har vært Oscar-nominert tidligere, i tillegg er han er svært god i den aktuelle rollen.

Men dette er en kategori full av sterke skuespillere som alle gjør gode roller, og som i stor grad har fordelt prisene jevnt seg imellom i de mange prisutdelingene i månedene før Oscar-kvelden.

Det var heller ikke optimalt for Skarsgård at Delroy Lindo noe overraskende fikk en nominasjon for «Sinners», på bekostning av Paul Mescal i «Hamnet». Lindo er – du gjettet det – en elsket og høyt respektert veteran som aldri har vært Oscar-nominert tidligere, i tillegg til at han er svært god i den aktuelle rollen.

Det er mulig å se for seg at han og Skarsgård vil splitte de hengivne gamle Hollywood-velgerne. Og se opp for Sean Penn i «One Battle After Another», som synes å ha hatt en oppsving i ukene før seremonien.

Det er ellers en utbredt oppfatning at Lindo burde vært Oscar-nominert for sin rolle i Spike Lees «Da 5 Bloods» fra 2020. Det kan hjelpe ham, men også virke andre veien, siden rollen i Lees film var større og mer kompleks enn den han spiller i «Sinners». Uansett er beste mannlige birolle en av prisene som deles ut tidlig på kvelden, så her vil publikum ganske raskt få en følelse av hvilken vei det bærer.

En annen av prisene som deles ut tidlig, er den for beste kvinnelige birolle. Her vil det være bortimot sjokkerende om Elle Fanning eller Inga Ibsdotter Lilleaas skulle vinne for «Affeksjonsverdi». Trolig står det mellom veteranen Amy Madigan i «Weapons», og den hypnotiserende Teyana Taylor fra «One Battle After Another».

Her er det greit å huske på at for en internasjonalt ukjent skuespiller som Ibsdotter Lilleaas er nominasjonen en enorm seier. Hun har kommet fra ingenting og gjort inntrykk på et stort og blasert Hollywood-publikum.

Paul Thomas Anderson, regissøren av «One Battle After Another», har beskrevet henne som fjorårets «beste spesialeffekt». Verden er annerledes for henne enn for et år siden, og hun kommer for bestandig til å ha «Oscar-nominert» etter navnet sitt.

Kanskje enda mindre sjanse har Renate Reinsve i kategorien for beste kvinnelige hovedrolle. Dette har ingenting med Reinsves innsats å gjøre, den er jevnt over beundret. Men i år er det nok ingen som kommer nær Jessie Buckley i «Hamnet».

Buckley gjør en grenseløs og dedikert innsats i rollen som William Shakespeares kone, hun som mister et av de tre barna sine i en epidemi. Buckley har sopt med seg nesten alle priser hun har vært nominert til, og vil antagelig kunne sope med seg oscaren også. Om noen kan være i nærheten av å være en trussel, er det trolig Rose Byrne i «If I Had Legs I’d Kick You».

Beste originalmanus var en kategori der man først kunne tenke seg at «Affeksjonsverdi» ville ha en sjanse. Tross alt var Eskil Vogt og Joachim Trier nominert i samme kategori for «Verdens verste menneske». Vi vet allerede at Hollywood liker måten de tenker og skriver på.

Det er imidlertid vanskelig å se for seg en seier her etter de siste månedenes hendelser. Det har nemlig blitt åpenbart for alle at «Sinners», favoritten i kategorien, er elsket i filmbyen. Denne kjærligheten kan også være med på å løfte norske Espen Nordahl, som er en av de nominerte for arbeidet med filmens spesialeffekter.

Ryan Coogler har laget det som må kunne kalles en ettertenksom skrekkfilm, om tvillingbrødrene Stack og Smoke, begge spilt av Michael B. Jordan, som vil åpne et dansested i mellomkrigstidens Mississippi. Den harde segregeringen byr på utfordringer, det gjør også vampyrene som sent på kveld nærmer seg bygningen.

Når «Sinners» har blitt møtt med begeistring, har det ikke bare å gjøre med kvaliteten på filmen. Det handler også om publikums reaksjon.

«Sinners» er nemlig noe av en sjeldenhet i disse dager, en originalskrevet film som ikke er en del av noen franchise eller et eksisterende univers, men som blir en kinosuksess både i USA og andre land.

Det var en film som publikum åpenbart ønsket å se. Slik blir Coogler noe mer enn en anerkjent regissør, han blir også sett på som en av kinofilmens redningsmenn.

Men hjelpe meg, for en konkurranse han står overfor. Paul Thomas Anderson har i flere tiår vært ansett som en av de virkelige mesterne i amerikansk film. Han er mannen bak «Boogie Nights», «Magnolia» og «There Will Be Blood». Men etter fjorten Oscar-nominasjoner, for å ha skrevet, regissert og produsert sine tidligere filmer, har han ennå aldri vunnet.

I år kommer han altså med «One Battle After Another», der en overvintret raddis fra en undergrunnsgruppe langt til venstre må kjempe mot en annen undergrunnsorganisasjon, en som har staten i ryggen, for å redde datterens liv.

Filmen er over to og en halv time lang, men det er timer som flyr forbi i kinosetet. Tilskueren kan la seg henføre av Andersons virtuose grep: Kameraet som følger en gjeng med skateboardere som flyr som fugler gjennom en borgerkrigspreget storby, en nervepirrende biljakt i et bølgende ørkenlandskap.

Det er denne duellen mange ser frem til å følge med på under Oscar-utdelingen, og det er få som er i tvil om at det er disse to filmene som vil konkurrere om statuettene i de andre kategoriene der «Affeksjonsverdi» er nominert: Beste klipp, beste regi og beste film.

Klipper Olivier Bugge Coutté, Joachim Trier og filmens produsenter vil etter alt å dømme måtte nøye seg med den betydelige triumf det er å være med i dette celebre selskapet.

Det samme må nok Emilie Blichfeldts «Den stygge stesøsteren», som oppnådde noe ganske utrolig ved å bli nominert i kategorien for beste hår og sminke, foran storfilmer som «Wicked: For Good».

Selv tipper jeg det blir i alle fall én statuett som skal være med «Affeksjonsverdi»-teamet på flyet etterpå. Men ingenting er gitt. I så fall skal alle involverte ha lov til å være skikkelig lei seg.

Vi andre kan glede oss over et godt Oscar-år, med gode filmer, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Kanskje vil det føre til at vi blir minnet om hva for et magisk sted kinosalen kan være, og lokke oss dit litt oftere.