Sa opp i protest mot Trump – nå ville hun blitt værende

– Oppsigelsesbrevet mitt, ja.

Elizabeth Shackelford smiler.

Tankene går tilbake til 2017. Donald Trump overrasket hele verden ved å vinne det amerikanske presidentvalget i november 2016 og flyttet 20. januar 2017 inn i Det hvite hus.

Over natten ble amerikansk utenrikspolitikk nærmest snudd på hodet.

Fikk nok

Trump innførte innreiseforbud for flere muslimske land og varslet at USA skulle ut av både Parisavtalen og den transatlantiske handelsavtalen. Senere gikk Trump også ut av atomavtalen med Iran.

I november fikk Shackelford nok.

– Det var en interessant tid, for folk trodde at jeg hadde en ny jobb og en plan klar. Men nei. Jeg var bare ferdig. Jeg hadde fått nok av denne dritten, forteller Shackelford til TV 2.

LÆRER: Elizabeth Shackelford har forlatt utenrikstjenesten og er nå foreleser ved Dartmouth College, senior fagdirektør ved Dickey Center for International Understanding og utenrikskommentator for Chicago Tribune. Foto: Jan Helge Rambjør / TV 2

Shackelford var stasjonert i Kenya og Somalia i 2017. Hun tok kontakt med sin karriereutviklingskontakt i Utenriksdepartementet og spurte hvordan man går frem for å si opp diplomatstillingen sin.

Det gjøres i ti steg, ble hun fortalt. Det tiende og siste var å sende et oppsigelsesbrev til utenriksministeren, som den gang var Rex Tillerson.

– Det er en mal for slike brev. Du skal skrive «Kjære utenriksminister» og «Dette har vært mitt livs største ære» og så videre. Bla, bla, bla. Og jeg tenkte «Nei, det er ikke det jeg har på hjertet».

Ba sjefen si opp

Det hun hadde på hjertet, og som hun formulerte i brevet til utenriksminister Tillerson, var frustrasjon over USAs nye utenrikspolitikk.

Shackelford skrev at utenrikspolitikken var «overgitt til Pentagon» og at dette skader landets anseelse internasjonalt.

Hun ba deretter Tillerson om «å stanse blødningen». Så oppfordret hun utenriksministeren til å gjøre som henne:

Si opp jobben.

BEREIST: Shackelford har vært stasjonert i Polen, Sør-Sudan, Kenya, Somalia og Washington, DC. Hun fikk utenriksdepartementets gjeveste utmerkelse for konsulært arbeid for sin innsats da borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut. Foto: Jan Helge Rambjør / TV 2

Oppsigelsesbrevet fant veien til media og førte til oppslag hos CNN og Foreign Policy.

– Jeg delte brevet med en journalist som jeg visste jobbet med en sak om utenriksdepartementet. Jeg tenkte ikke at det skulle bli selve saken, men være inkludert i en større sak om hvilken skade som gjøres, forklarer Shackelford.

Hvorvidt brevet fant veien til Tillerson, er hun mer usikker på.

– De kuttet det departementet i stykker. Det var ingen der som kunne lese over det. Så jeg ventet i 30 dager og da jeg ikke hørte noe, tenkte jeg at jeg kunne offentliggjøre det.

Ville klamret seg fast

I løpet av det første drøye året med Trump som president, forsvant ni prosent av de ansatte i utenriksdepartementet. Under Trump 2.0 planlegges det å kutte ytterligere 18 prosent, ifølge CBS.

– I den første Trump-administrasjonen var motstandens trekk å si opp jobben og si «Jeg vil ikke hjelpe til med å implementere denne politikken», oppsummerer Shackelford. 

– I dag er motstandens trekk å bli værende så lenge man kan. Selv om de i realiteten prøver å presse flest mulig ut. Nå tenker folk at «hvis jeg kan klamre meg fast og hive sand i girene så lenge jeg klarer, så gjør jeg det», forteller den tidligere diplomaten.

– Så i dag ville du ikke sagt opp, men blitt værende?

– Ja, svarer Shackelford kontant.

– Hvis jeg fortsatt jobbet der, ville jeg nok tenkt «Ok, ja, du vil ha meg ut. Jeg skal ingen steder. Jeg holder meg fast». Så ja, gjentar hun.

I mai 2020 kom Elizabeth Shackelford ut med boken «The Dissent Channel: American Diplomacy in a Dishonest Age».

Bommet

Hennes bidrag til årets Oslo Freedom Forum handler om sanksjoner og hvorvidt det er et effektivt politisk verktøy.

– Min mening er at USA og andre land ikke bruker sanksjoner så effektivt mot Russland som de burde. Og på enkelte måter undergraver deres egen effektivitet, sier Shackelford til TV 2.

FORFATTER: Boken «The Dissent Channel: American Diplomacy in a Dishonest Age» ble gitt ut i 2020. Foto: Jan Helge Rambjør / TV 2

Hun mener at sanksjonene burde siktet seg hardere inn mot olje- og energisektoren fra starten av.

– Hvis det statlige målet var å knuse russisk økonomi, å fjerne ens evne til å fortsette å kjempe krigen i Ukraina, var det der vi burde ha begynt, mener hun.

Men fordi politikerne ville gi Europa tid til å tilpasse seg den nye virkeligheten, ga man også Russland tid til å tilpasse seg nye sanksjoner.

Superinfeksjon

Tre og et halvt år etter at Russland startet fullskalakrigen mot Ukraina, ser Shackelford tegn som bekymrer.

– Sanksjoner er blitt et så utbredt verktøy at det vi ser, er at landene vi har sanksjonert, har begynt å isolere seg fra den økonomiske makten vår.

Hun tenker eksempelvis på land som Russland, Nord-Korea, Iran og Kina.

I RUSSLAND: Vladimir Putin tok imot Kinas president Xi Jinping i Moskva på Seiersdagen 9. mai. Foto: Alexei Nikolsky / AP / NTB

– Jeg får gi mannen min æren for denne metaforen, men det er som penicillin. Det kan være veldig nyttig, men bruker man det for mye, undergraver man effekten, forklarer Shackelford. 

– Så vi skaper en superinfeksjon nå. Disse landene jobber sammen for å skape en økonomisk situasjon der sanksjonene blir mindre og mindre effektive over tid. Og vi har gitt dem både tid og rom til å gjøre det.

Resultatet av dette kan bli at det internasjonale samfunnet blir like todelt som amerikansk politikk er.

– Ja, absolutt. Jeg tror det allerede begynner å skje, sier Shackelford.

Hun frykter at andre demokratiske land skal slutte seg til «feil verden».

– Særlig under den administrasjonen vi har nå, hvor usikkerheten rundt USA er mye større. Store land som Brasil begynner å jobbe tettere med disse landene økonomisk. Og vi gir dem insentiv til å gjøre det.