Saken burde vært ordnet «over bordet»

Jeg er glad i fotball, og har engasjert meg i dette flotte spillet hele mitt liv. Og nå synes jeg det er mer enn nok stoff om konflikten med de nystartede barnelagene i Dvergsnes og Høllen i Fevennen. Jeg blir rett og slett flau av å lese det.

Jeg prøver å ikke ta stilling til «elendigheten», men sliter med det, da fotball engasjerer meg altfor mye. Men jeg må dessverre si at jeg synes absolutt ikke noe om at man samler gode og lovende spillere i en klubb. På dette alderstrinnet bør, eller heller skal, spillerne spille for klubber i sitt nærområde, og ikke bli drasset byen rundt, bort fra klassekamerater, for å komme på trening. Det er helt meningsløst, og helt i strid med hva NFFs meget kompetente ledelse står for. Så er det selvfølgelig klubbenes oppgave å legge til rette for dette.

Samtidig synes jeg det er underlig at klubber nekter åpenbare talenter å flyttes opp et alderstrinn eller to, hvis ferdigheter og fysikk taler for at det er fornuftig. Fotballen bør være mer åpen for at gutter og jenter som er «overlegne» på sitt alderstrinn, skal kunne flyttes opp, både for å få konkurranse og for å spille med og mot spillere på sitt eget ferdighetsnivå. Men dette gjelder unntaket, de veldig få barna som åpenbart har godt av dette for å utvikle seg.

Så synes jeg foreldre, som aldri har vært involvert i barne- og ungdomsfotballen, skal sitte stille og rolig i båten. De vet stort sett for lite om hvordan fotballen er organisert i Norge, og blir, forståelig nok, påvirket av sine barn. Fotballen er enorm i Norge, og det er viktig at man følger regler og råd fra kompetente personer og myndigheter. Totalt er det i år 370.000 aktive spillere, trenere og dommere i 27.000 lag fordelt på 2000 klubber. Og da er det ca 700.000 foreldre, hvorav mange engasjerer seg på sine barns vegne. Men hvis alle skulle gjøre som man selv ville, hadde anarkiet blitt fullkomment.

Noen mener tydeligvis at det er for lite aktivitet i barnefotballen i Agder. Dem om det. Hvis det stemmer, burde balløkkene være fulle av unger. Jeg tror det hadde vært et stort pluss for fotballen om løkkefotballen hadde fått en renessanse, gjerne på bekostning av den organiserte. Der spiller man på tvers av alder og ferdigheter, uten trenere som (over)organiserer aktiviteten, og må bruke egen fantasi og evner for å få «kampene» unna. Ingen trener kjefter når man dribler eller skyter for mye, og når Martin Ødegård fikk avfyrt 10-12 skudd på skuddtreningen på sitt 10-års lag, fikk han avfyrt 100 skudd på løkka, så det er ingen tvil om hvor han lærte mest.

Så må jeg til slutt innrømme at jeg forstår, men likevel misliker, at min klubb, Vigør, boikotter Dvergsnes og Høllen. Saken burde vært ordnet «over bordet» sammen med ledelsen i klubbene, samt NFF Agder. Det er ikke barnas skyld, det som skjer, men overivrige foreldre, som bare ser sine egne barn, og kanskje litt klubbenes. Og jeg kan underskrive på at foreldre, både fedre, mødre, besteforeldre og sikkert flere, ser den nye Maradona i sin sønn, jeg selv inkludert. Dette vet jeg mye om etter et utall av nødvendige samtaler med foreldre i et halvt liv som trener, spillerutvikler, sportslig leder og mye annet i Vigør, Våg, Start, Radar og Agder Fotballkrets.