Samarbeid eller motstand. Det er valget vi står overfor nå.

Naboskap stikker dypt i Minnesota. Jeg ser det nå i motstanden i Minneapolis, skriver Siri Hustvedt. Foto: Angelina Katsanis, AP / NTB

Nødssituasjonen er nå.

Tidlig under den nazistiske okkupasjonen av Norge sluttet moren min seg til en protestaksjon. Hun og en gruppe elever fra en videregående skole i Askim sang protestsanger utenfor husene til kjente nazisympatisører. Senere, etter at hun ble arrestert, fikk hun valget mellom å betale en bot eller sitte ni dager i fengsel. Hun valgte fengsel. Fengselsbetjenten var en norsk nazist. Moren min var 18 år gammel da hun sonet straffen. Hun sa alltid at bare noen måneder senere drømte ingen om å organisere en åpen protestaksjon. All motstand gikk under jorden.

I Minneapolis, 45 minutter med bil fra hjembyen min, Northfield i Minnesota, terroriserer Ice byen. Selv om noen er mer sårbare enn andre – alle som er svarte eller brune eller snakker med aksent – er ingen trygge. Barn er blitt tatt. Ice truer skoler. Alle som forlater hjemmet sitt, frykter å bli stoppet. Ice har fått tillatelse til å drepe folk, som visepresidenten sa, med «absolutt immunitet».

Brutalitet er autoritarianismens språk. Paramilitære grupper håndhevet statsmakten i fascistiske land på 1900-tallet. RSS i India er en paramilitær styrke som dyrket nære forbindelser med europeisk fascisme og er nå alliert med Modi. Ice er den paramilitære håndheveren av Donald Trumps andre presidentperiode. Sammenligninger med brunskjortene og svartskjortene er ikke overdrevne eller ekstreme. Parallellene mellom det som skjedde i Europa på 1900-tallet og det som skjer i USA nå, er reelle og skremmende.

Vanlige folks motstand

Mens teknologiindustrien, banker, advokatfirmaer, universiteter, selskaper og altfor mange demokrater i Kongressen har gitt etter for det nye regimet, gjør vanlige folk motstand. Massiv, høylytt, men fredelig protest, spontan arbeidsnedleggelse, streiker og hjelp til folk som risikerer å bli deportert, oppsagt, brakt til taushet eller myrdet, er veien fremover.

Trump-regimet ønsker vold fra demonstrantene. Oppdraget Ice har i byene, er ment å fremprovosere vold som så kan brukes til mediepropaganda for å rope om opprør og påkalle opprørsloven (The Insurrection Act). En eneste video som går viralt, av et eneste voldelig sammenstøt er nok. Ikke-vold er avgjørende for motstanden fordi den har ekte kraft. Den vil øke støtten vår.

Naboskap stikker dypt

Faren min, som ble født i et tømmerhus i Minnesota i 1922, likte ordene «godt naboskap». Naboer i det lille, landlige norskamerikanske samfunnet der han vokste opp, hjalp hverandre med gårdsarbeid, låvebygging, hermetisering og quilting (sømteknikk). De ga mat til de sørgende og stelte de syke blant seg.

Naboskap stikker dypt i Minnesota. Jeg ser det nå i motstanden i Minneapolis. Folk leverer dagligvarer til dem som ikke kan forlate huset sitt. De følger med på hva Ice gjør, og bærer varselfløyter. De filmer og vitner om grusomheter. De beskytter naboene sine.

Ingen kan forutsi nøyaktig hva som vil skje videre eller hvor mange flere som vil dø, men tiden er inne for dem som bryr seg om menneskerettigheter, til å mobilisere nå. For dette er en nødssituasjon. Hvis landet ikke allerede er tapt, ligger det åpenbart i de siste krampetrekninger.

Polarisert av etiske grunner

Det er på tide å slutte med illusoriske spørsmål i mediene som «Er dette en konstitusjonell krise?» og å beklage seg over «polarisering». Vi er langt forbi det.

Da Høyesterett ga en president bred immunitet for «offisielle handlinger», undergravde den i realiteten den amerikanske grunnloven og skapte en krise som mange i mediene behandlet som bare nok en kjennelse som skulle analyseres. Vi lever i et land som utkjempet en borgerkrig på grunn av slaveri. Den nåværende administrasjonen ønsker å innføre en hvit, kristennasjonalistisk, autokratisk stat. Vi er polarisert av etiske grunner.

Hatprat og rasistisk, kvinnefiendtlig, fremmedfiendtlig propaganda venter ikke på et gjennomtenkt svar fra folk den har utpekt som «mindre intelligente», «kriminelle» fra «drittlandene» og «radikale venstreekstremister». Ice okkuperer ikke gatene i amerikanske byer, truer, deporterer og dreper folk som de håper å ha en vennskapelig prat med for å redusere «polariseringen».

Valget vi står overfor

Hukommelse er viktig, historisk hukommelse om folkemord på urfolk, slaveri, Jim Crow, kvinners stemmerett og kvinnefrigjøring, borgerrettigheter, antikrigs-, LHBTQ- og funksjonshemmedes rettighetsbevegelser.

Personlig hukommelse teller også. Jeg husker foreldrene mine. Min venstreorienterte fars påkalling av naboskap og min mors beslutning om å gå i fengsel. Det er smertefullt å si det, men jeg er glad ingen av dem levde lenge nok til å se Trump i andre utgave.

Nazipartiet i Norge, ledet av den beryktede Quisling (hvis navn har kommet til å bety forræder på engelsk), ønsket invasjonen av landet velkommen. Jeg hevder ikke at Norge under okkupasjonen er det samme som at Ice okkuperer amerikanske byer nå, men det moralske valget mellom å akseptere fascismen og å motsette seg den er det samme. Valget for min unge mor den gang og for mange nordmenn var tydelig: samarbeid eller motstand. Det er valget vi står overfor nå.

Dette er en utvidet versjon av et innlegg Siri Hustvedt la ut på sin Facebook-side.

Innlegget er oversatt fra engelsk til norsk av debattredaksjonen ved hjelp av kunstig intelligens.