Samfunnet bør åpne for at det finnes en høyere bevissthet

GJESTEKOMMENTAR: Vi har en dybdepsykologi – trenger vi også en høydepsykologi?

En mann vasker en statue av en sovende Buddha i Kambodsja i januar, ved inngangen til det kinesiske nyttår og Treslangens år. Foto: Ajeng Dinar Ulfiana / Reuters / NTB

Gjennombruddet for den moderne psykologien, med Freud og andre psykoanalytikere i spissen, dreide seg om de skjulte dybdene i psyken. Det ble klart at vi på en måte ikke var «herre i eget hus», vi preges av ubevisste komplekser og traumer. Nevroser og psykiske plager bunner i fortrengte erfaringer og mørke impulser. Men også kraftfulle lag av kollektive symboler og arketypiske mønstre fra menneskets forhistorie. Vi har en slags «kjeller» i psyken som det er nødvendig å bli klar over og rydde opp i for å oppnå god psykisk helse. Med en samlebetegnelse kan vi kalle dette en slags «dybdepsykologi».

Men at mennesket har evnen til å oppnå «høyere» bevissthetstilstander lærer vi lite om. Den amerikanske filosofen og fritenkeren Ken Wilber skriver om en følelse av å ha blitt sviktet av samfunnet da han selv oppdaget at det faktisk finnes høyere bevissthetstilstander. Og at mange kulturer opp gjennom historien har søkt disse og har utviklet metoder for å nå dem. Hvordan er det mulig at han har gått gjennom en lang utdanning uten at dette noen gang har blitt tatt opp?

Vakuum i kulturen

På tross av den store interessen for yoga, meditasjon, psykedelika, religion, spiritualitet og åndelige erfaringer, mangler vi et felles språk for høyere bevissthetstilstander. Psykologien som fag har vist liten interesse for dette feltet, med viktige unntak som William James, C. G. Jung, Abraham Maslow og den humanistiske psykologien og Human Potential Movement, samt psykedelika-forskere som Stanislav Grof og transpersonlig psykologi. Berøringsangsten hos hovedstrømspsykologien handler nok om at dette framvoksende fagfeltet utover 1900-tallet hadde et behov for framstå mer vitenskapelig. Religiøsitet og åndelige erfaringer var dermed et anatema, et tabuområde.

Det handler nok også om en vegring for å rangere og bedømme. I «ekte» vitenskap skal man først og fremst være deskriptiv (beskrive fenomener objektivt) og ikke normativ (rangere fenomener i verdi). For hvilke strengt objektive kriterier finnes for å si at noe er bedre, mer utviklet, et høyere stadium enn noe annet? Strengt vitenskapelig klarer man knapt å få seg til å si at mennesket er et mer høyerestående vesen enn (andre) dyr.

Metodiske vansker

Dette handler også om metode. Hvordan forske på bevissthetstilstander? «Ekte» vitenskap skal være objektiv, men bevissthetstilstander er per definisjon subjektive. Man har jo kun direkte tilgang til sin egen bevissthet. Psykologiens mest ekstreme uttrykk for jakten på det objektive var selvsagt behaviorismen, som utelukkende skulle studere ytre atferd. På den annen side søkes tilflukt i biologien, i målingenes trygge akkuratesse, i bevissthetens fysiske og biologiske korrelater i hjerneaktivitet, nervesystem, signalstoffer hormoner etc. Men dette blir selvsagt håpløst utilstrekkelig når det gjelder å forstå bevissthet innenfra og den eksistensielle og personlige betydningen.

Mange av de indiske filosofiske skolene, som jo er svært opptatt av høyere bevissthetstilstander, hevder at «autoritativt vitnesbyrd» er en kilde til sann kunnskap. Det lyder jo rart i våre (moderne) ører, for er det en ting vi ikke skal gjøre, er det å godta hva andre sier, kun fordi de er autoriteter! Men det er nok ikke det de mener. Det handler om at for å kunne snakke om bevissthetstilstander og utvikle en felles forståelse, er vi nødt til å godta hva andre forteller om sine opplevelser. «Autoritativt vitnesbyrd» er simpelthen den eneste måten å få tilgang til andre menneskers indre erfaringer og opplevelser på.

Til alle tider

Så hvilke opplevelser er det man snakker om? Mange erfarer jo endrede bevissthetstilstander, f.eks. i drømmer, feberfantasier, delirium, hypnose og lignende, men er det det samme som høyere? Snarere virker det som om bevisstheten innskrenkes, i motsetning til tilstander som oppleves som klarere, mer virkelige, som en kraftig utvidelse og forhøyelse av hverdagsbevisstheten.

Slike ekstatiske eller mystiske opplevelser har man jaktet på til alle tider. Sjamaner har perfeksjonert kunsten å oppnå dem. Psykedeliske planter, faste, ekstatisk dans og musikk har vært brukt. I antikken hadde vi dionysiske, eleusinske og andre mysteriekulter, trolig med eldre røtter. Yoga og meditasjon er en langvarig og livskraftig strøm i India som i vår tid omfavnes verden over. Ifølge de buddhistiske tekstene beskrev Buddha i detalj ulike tilstander man kan nå i dypmeditasjon.

Ikke minst i dag søker mange endrede og høyere bevissthetstilstander. Psykedeliske stoffer er ikke lenger en hippie-aktig greie. På Joe Rogan Show, en av verdens mest populære podcaster, diskuteres jevnlig heftige rusinduserte opplevelser.

Stemmer overens

Mange har påpekt at beskrivelser av høyere bevissthetstilstander, mystiske opplevelser eller hva man skal kalle det, i stor grad stemmer overens på tvers av kulturer og tidsrom. En grunnleggende form kan kalles naturmystikk, kjennetegnet ved en sterk og gjennomgripende opplevelse av enhet med naturen og livsprosessene. Man snakker om teistisk mystikk, opplevelser av guddommer. Og en «ikke-dualistisk» mystikk der man erfarer en total enhet med tilværelsens urgrunn. For bare å nevne noe.

Dette er ikke plassen for å drøfte slike ting i detalj, men poenget er at vi som samfunn bør i alle fall åpne for at det faktisk er en mulighet å oppnå høyere bevissthetstilstander. Å rydde i psykens kjeller, i fortrengte minner, mørke instinkter og annet rask er vel og bra, men kanskje vi bør undersøke loftet litt mer? Eller rett og slett klyve opp på psykens tak og betrakte stjernehimmelen?