Sammensauset og misforstått voldtektsjus i Aftenpostens kommentar

Det minste allmennheten bør kunne forvente, er at mediene tar seg bryet med å beskrive de sentrale rettslige vurderingene på riktig måte, skriver Åsne Solberg i JURK. Bildet: Marius Borg Høibys forsvarere Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

I motsetning til det Aftenpostens kommentator gir inntrykk av, er spørsmålet om den fornærmede samtykket til sex helt irrelevant etter den gamle voldtektsparagrafen.

Rakel Haugen Strands kommentar i Aftenposten om rettssaken mot Marius Borg Høiby føyer seg inn i en rekke svært upresise beskrivelser av de rettslige vurderingene av voldtekt i mediene den siste tiden.

Forrige uke fortsatte retten behandlingen av tiltalepunktene om flere sovevoldtekter. I mediene forklares ofte vurderingene retten skal gjøre, som et spørsmål om hvorvidt de fornærmede kvinnene sov, eller om de samtykket til seksuell omgang.

Dette er en feilaktig sammensausing av reglene i den gamle og den nye straffebestemmelsen om voldtekt (paragraf 291).

Vurderes etter den gamle lovbestemmelsen

Den nye voldtektsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2025. Den er på folkemunne kjent som «samtykkeloven». Hendelsene som vurderes i saken mot Høiby, fant sted før lovendringen. Siden straffebestemmelser ikke kan gis tilbakevirkende kraft, vurderes voldtektene i denne saken etter den gamle lovbestemmelsen.

I motsetning til det Strand gir inntrykk av, er spørsmålet om den fornærmede samtykket til sex helt irrelevant etter den gamle voldtektsparagrafen. Bestemmelsen krevde nemlig at det ble brukt «vold eller truende adferd», eller at den utsatte var «bevisstløs». I Høiby-saken er det bevisstløs-vilkåret som er relevant. Da må både søvneksperter og pulsklokker inn i rettssalen.

Etter den gamle lovbestemmelsen kunne den utsatte både gråte, protestere verbalt, rope om hjelp eller ligge som forsteinet av frykt uten at dette ble regnet som voldtekt etter loven. Da kunne heller ikke saken etterforskes som voldtekt selv om det kunne bevises at den tiltalte hadde tatt seg til rette og ignorert den fornærmedes ønsker.

Grunnen til at loven ble endret, er at svært mange voldtekter ikke skjer ved vold, trusler eller bevisstløshet. Endringen gjør at flere saker nå kan etterforskes som voldtekt fordi loven stiller krav om samtykke.

Til tross for at mediene stadig bidrar til å mystifisere samtykkeloven, er ikke samtykke noe nytt rettslig konsept. Den som tar initiativ til sex, må forsikre seg om at den andre personen ønsker det.

At samtykke ifølge loven kan uttrykkes både gjennom ord og handling, bidrar nettopp til et lovverk som er smidig nok til å reflektere at folk gir uttrykk for lyst på ulike måter.

Ikke rettslig relevant

I lys av det svært høye omfanget av voldtekter i Norge, er ikke kravet til samtykke urimelig å oppstille. Formålet er jo nettopp at folk flest skal tenke seg om en ekstra gang for å unngå å påføre andre mennesker uopprettelige traumer. I motsetning til tidligere kan man ikke bare kjøre på for egen tilfredsstillelse uten å ta hensyn til den andre.

Dessverre for de fornærmede i saken mot Høiby er imidlertid ikke disse temaene rettslig relevante, fordi den gamle loven krever at det påvises søvn.

Mediene har gjentatt til det kjedsommelige at det store medieoppbudet er nødvendig på grunn av sakens offentlige interesse – til tross for belastningen det medfører for de involverte personene. Da er det minste allmennheten bør kunne forvente, at mediene tar seg bryet med å beskrive de sentrale rettslige vurderingene på riktig måte.