Samtaleterapi over en vedkubbe

De som haster forbi i bilen, tenker kanskje at dette handler mest om å sikre seg brensel til den kalde årstiden, ikke minst her sørpå, der strømprisene vinterstid slett ikke har vært til å spøke med de siste årene.

Hel ved

Men de som har lest Lars Myttings bestselgende bok Hel ved, boka som satte Norge i fyr og flamme i 2011, som solgte over 600.000 eksemplarer på verdensbasis, og som enda til kom ut i ny og utvidet utgave i 2025, vet at vedhogst, kløyving, stabling og tørking handler om langt mer enn basale vinterforberedelser.

I boka beskriver Mytting noen av de mange positive sidene med vedhogst og vedbruk: Du blir fysisk sprek av å jobbe med ved, du får et kjærkomment avbrekk fra en hektisk hverdag, du reduserer sannsynligvis både stress og irritasjon, og veden er en fornybar og ganske så miljøvennlig varmekilde. Intet mindre, altså.

Ved som møtearena

Det viktigste med veden er imidlertid, slik jeg ser det, at vedhaugen også kan brukes som en viktig sosial møtearena. Og kanskje spesielt for menn. Selv har jeg stått mer eller mindre fast i en av disse vedhaugene siden midten av 1980-tallet, og ja, godt voksne menn er ikke akkurat gode til å snakke om det som tynger mest. Her kommer imidlertid vedhaugen inn som en problemløser: den kan være en «katalysator» for den gode samtalen om de vanskelige temanene.

Torstein Garcia de Presno, som jobber i RVTS Sør, var inne på noen av de samme tankene i Fædrelandsvennen i fjor (7. mai 2025). Han hevdet at menn ofte bruker andre strategier enn kvinner for å håndtere hverdagsutfordringer. Menn kan gjerne snakke om det de sliter med, men de må helst gjøre noe fysisk samtidig, for liksom å ufarliggjøre det de snakker om. Gå sammen på fotballkamp, mekk på bilen eller tren sammen, og «lur» inn problemene underveis i en samtale, foreslo han.

Vedhaugens mysterier

Jeg tror han har helt rett. For fysisk arbeid i en vedhaug kan fungere på liknende vis. Her snakkes det gjerne om jobben, tidsklemma, økonomiske utfordringer, helseutfordringer, politikk, film, musikk, damehistorier, den lokale «ryktebørsen» og selvsagt mye tøys og tull, som ofte skjer når flere menn møtes (jfr. elgjakta). Og selv om samtalen neppe kan kalles veldig sofistikert eller nyansert, slik den kanskje ville blitt om kvinner var med, så er poenget med menns «samtaleterapi over en vedkubbe» at det skal snakkes mye om tant og fjas som en mental «opprydning» for å gå en travel hverdag i møte.

Ved er mer enn brensel

Så neste gang du ser noen gamle gubber som står langs veien eller befinner seg ute i skogkanten, der de jobber iherdig med veden utpå vårparten og sommeren, så er det ikke nødvendigvis kun brensel til vinteren det dreier seg om.

Derimot kan veden være et kjærkomment avbrekk fra hverdagens trivialiteter for de som står der, et avbrekk som kan gi fornyet energi i møte med en krevende arbeids- og familiehverdag – før høstens og vinterens mørke og kulde atter setter inn.

Som et stort pluss av vedarbeidet, kommer du i bedre fysisk form, du får kanskje bedre mental helse og du får et sosialt fellesskap som kan vare livet ut, i alle fall så lenge bein og armer kan svinge kløyvøksa og motorsaga.

Ved på blå resept

Om du som kvinne rister på hodet over de gamle gubbene som hamrer løs på de stakkars vedkubbene, så både testosteronet og bjørkesevja spruter – nærmest på huleboernivå, i en tid der alt skal være så forbanna forsiktig, veloverveid og sivilisert, så er det kanskje nettopp denne «hamringen» som trengs som selvterapi for oss menn. Er det primitivt? Ja, sikkert. Men det funker. Til og med så godt at vedhogst kanskje burde ha vært på blå resept, i en tid der mye ellers handler om både overmedisinering eller overdiagnostifisering i et samfunn der alt ellers skal være så forbanna korrekt.