Saras historie viser hvorfor det er farlig å være stille

Hvorfor? Alt på grunn av en løgn faren hennes fortalte for over 20 år siden. Hun sto i fare for å måtte forlate både barnet sitt og mannen sin.

Jeg tenker fortsatt på Saras sak. Ofte.

Heldigvis ble vedtaket omgjort. Sara fikk bli. Men ikke fordi systemet fungerte – tvert imot. Hun fikk bli fordi folk reagerte. Fordi hun ble synlig. Mange skrev, delte og flere aviser løftet historien fram. Jeg skrev selv en kronikk i Adresseavisen, med tittelen «Dette bør gjøre vondt for oss alle».

Og det gjorde det. For mange. Sara har fortalt meg at hun er sikker på at UDI endret vedtaket på grunn av all medieoppmerksomheten. Hun er ikke i tvil om at engasjementet fra mange var avgjørende. Det tror jeg også. Vi har sett det før – systemet har ofte et handlingsrom, men det brukes ikke før det blir utfordret. Hva sier det oss om rettssikkerheten?

Det er alvorlig nok når det skjer feil. Enda mer alvorlig er det når feilene ikke fanges opp. Verst av alt er det når de ikke fanges opp av selve systemet, men gjennom tilfeldigheter – som folks engasjement. Likevel hører jeg ofte folk si: «Det hjelper ikke hva jeg sier eller deler.» Og så velger de å være stille.

Den holdningen vil jeg utfordre. For det hjelper. Kanskje ikke alltid – men ofte nok til at det gjør en forskjell. Når vi som samfunn står samlet og sier tydelig ifra om hva vi mener er rett, kan vi påvirke myndighetenes beslutninger. Det er jo akkurat slik demokratiet vårt skal fungere. Det er så utrolig viktig å bruke stemmen sin. Det kan være avgjørende for å fremme rettferdighet og støtte de mest sårbare blant oss. Akkurat som Sara. Vi må aldri undervurdere kraften i å engasjere oss – enten det skjer i form av en underskriftskampanje, et innlegg, en samtale, eller et tastetrykk på «del». For noen kan det bety hele livet.