Seksualkulturen må løftes i lyset

Til Jarle Haugland: Takk for at du tar ordet og deler et perspektiv fra innsiden av bedehuskulturen. Det er både modig og verdifullt når menn som deg – med tilknytning til kristne miljøer – tar en tydelig rolle i denne samtalen.

Samtidig ønsker jeg å påpeke at jeg ikke rettet noen anklage mot bedehus i mitt innlegg – Det var en undring, ikke en påstand: «Kan det være at stillheten rundt seksualitet også henger sammen med bedehuskulturen vi har i ryggmargen?» Men det er likevel en viktig undring – og jeg merker meg at du i ditt svar i liten grad går inn i denne problematikken.

For det er ikke til å komme bort fra at mange har båret på skyld, skam og taushet rundt seksualitet i deler av kristen tradisjon. Det er ikke å skjære alle over én kam å si det – det er å anerkjenne et mønster som mange kjenner seg igjen i, og som er beskrevet i både forskning og mange personlige fortellinger.

Når det i dag fortsatt finnes foreldre som vil frita barna sine fra seksualitetsundervisning, og når vi ser eksempler på miljøer der kjønn, legning og seksualitet møtes med fordømmelse eller kontroll, er det betimelig å stille spørsmål om hva slags kultur vi har hatt – og hvilke spor den har satt og setter.

Jeg skulle ønske det i enda større grad ble tatt innover seg - at også kristne og andre religiøse miljøer har et ansvar for den stillheten jeg beskrev. For vi trenger mer enn gode intensjoner fremover – vi trenger også å tørre å se bakover med et ærlig blikk. Jeg har stor kjærlighet og respekt for mange i kristne og andre religiøse miljøer. Det er nettopp derfor jeg håper flere derfra vil være med og løfte dette temaet fremover.

Frida Mans sitt innlegg om hvordan voldtekt og overgrep har blitt en del av hverdagen for unge jenter, traff meg dypt. Når en 16-åring må bruke stemmen sin for å si at dette ikke skal være normalt – men at det er det – da har vi voksne sviktet. Ikke fordi vi ikke bryr oss. Men kanskje fordi vi ikke vet hvordan vi skal snakke om det. Eller så vet vi, men det er ikke struktur nok rundt det så det favner alle.

Lederartikkelen i Fædrelandsvennen peker på det samme: Vi må ikke la pornokulturen bli ungdomskulturen. Den sier det godt: Vi må utruste unge med kritisk tenkning, språk for samtykke, respekt og relasjoner. Og voksne må ta ansvar for å være gode rollemodeller og veiledere. Helt enig. Men hvem og hvordan? Det vi har i dag holder ikke.

For dette er ikke abstrakt. Det er virkelighet – hver uke.

Et klassisk eksempel som skjer oftere enn du tror er flere elever i en klasse på barneskolen er vitne til at noen legger ut svært støtende og pornografisk innhold i en Snapchat-gruppe. Skolen ber foreldre «ta en prat hjemme». Men: Hvem lærer oss hvordan vi tar den praten? Har vi fått opplæring? Har vi riktige begreper og trygghet? Får vi gjort det uten å påføre ytterligere skam? Jeg er sikker på at kommunens dyktige helsesykepleiere kunne vært koblet på her jfr. mine forslag i forrige innlegg.

For det finnes faktisk mange verktøy. Likevel er seksualitetsundervisning i Norge fortsatt tilfeldig, personavhengig og ofte nedprioritert. Og mange voksne – både foreldre, lærere og andre trygge voksne– føler seg usikre. Vi vet ikke helt hva vi skal si. Eller hvordan.

Derfor trenger vi også opplæring, satt i system. Vi må lære hvordan vi snakker med barna våre – og hvordan vi møter spørsmål med trygghet i stedet for taushet. Hvordan vi snakker om samtykke, grenser, respekt, lyst og kjærlighet – uten å gjøre det flaut eller farlig.

Det er en styrke at både kristne stemmer, ungdommer og medier nå snakker høyt om dette. Jeg håper vi ikke stanser der. For det handler ikke bare om enkeltstemmer. Det handler om å bygge en felles kultur – der seksualitet er en del av folkeopplysningen, relasjonskompetansen og hverdagspraten. Vi kan ikke tie oss til trygghet. Vi må lære å snakke.