Ser du meg?

«Jeg smiler. Jeg ler. Jeg nikker. Men inni meg kjemper jeg for å holde meg sammen. Det eneste jeg tenker på er: Ser du det? Ser du hvor stygg jeg føler meg i dag?»

Det er ikke starten på en dagbok. Det er et utdrag fra en eksamensoppgave i retorikk og kommunikasjon.

De siste fire årene har jeg sensurert hundrevis av oppgaver i retorikk. Oppgavene har vært flerdelt, men én av oppgavene har vært å skrive en tale om noe de var opptatt av. En fullstendig fri oppgave der vi ville se etter evnen til å formulere, strukturere, finne hensiktsmessige ord, metaforer, skape en dramaturgi osv.

Jeg så for meg tekster om politikk, karriere, teknologi, fotball, kjærlighet og klima.

Jo da, det kom noen slike.

Men det store, gjennomgående temaet? Studentens psykiske smerte. Av de mange hundre oppgavene har nesten alle vært knyttet til følelser, angst og depresjoner. Om annerledeshet, homofili, mobbing, vekt og utenforskap. Nesten 90 prosent. Praktisk talt alle borer innover i egen smerte.

Det var altså unntaksvis at tekstene handlet om systemiske forhold, utenrikspolitikk, skatt, boligpriser, klima eller andre aktuelle samfunnstemaer.

En skrev:

«Jeg slår av lyset på badet. Fordi jeg ikke orker å se meg selv. Jeg vet hvor hver eneste kvise er. Den midt i panna med egen puls. Det var ikke lenger mitt ansikt. Det var et kart over alt jeg hater med meg selv.»

En annen:

«Det er som om alle holder pusten. Som om vi går og venter på neste krise. Og late som ingen ting. Gå på forelesninger. Poste på Instagram. Som om verden ikke brenner.»

Dette er representative utvalg. Og de ble levert inn som en del av en faglig, retorisk vurdering – i et forsøk på å se deres evne til å bruke retoriske virkemidler, teorier og stilistikk.

De viser ikke bare hva de føler, men at de har lært noe om tekstlig formidling og historiefortelling.

De har lyttet og de beskriver hva de er opptatt av, og de gjør det godt. Deres eget mørke er vakkert formulert.

Men det de skriver, er tungt. Noen kaller det «klimadepresjon». Andre skriver om sosial angst og panikkanfall. Flere beskriver hjelpeløsheten i møte med terapi:

«Jeg måtte snakke med noen. Kaoset innvendig lammet meg. Jeg ble svimmel. Det var så uvant å bli hørt.»

Student etter student skrev altså om angst, frykt, uro og selvforakt. Noen fortalte om tvangstanker og ensomhet. Andre om søvnproblemer, panikkanfall, depresjon og skam. Noen skrev med en stilistisk og nådeløs klarhet som bare forsterket alvoret i det de sa.

Jeg måtte ta pauser i sensuren. Legge fra meg tekstene og puste. Det var som å se ned i et hull – og høre et samlet rop: Ser du oss?

Fra blikket utover til blikket innover

Da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene, diskuterte vi atomvåpen, krig, kapitalisme, klima og kjærlighet. Vi kastet blikket utover – mot makten, mot samfunnet, mot verden.

Den nye generasjonen ser ut til å kaste blikket innover. Ikke fordi de er selvopptatte, men fordi det er der smerten og redselen sitter.

Vi ser det ikke bare i tekstene. Vi ser det i klasserommene. Stadig flere studenter de siste årene ber om å slippe å snakke i plenum. Ikke fordi de er uinteresserte – men fordi angsten lammer dem.

Flere skriver til meg, eller tar meg til side i en forelesning og sier: «Jeg er redd. Jeg klarer ikke.» Og jeg tror dem. Riktig nok gir jeg litt motstand og sier at det kan være kjekt å tørre å snakke i forsamlinger, hvis du skal studere kommunikasjon.

Ifølge Ungdata rapporterer omtrent 42 prosent av unge mellom 18–25 år om symptomer på angst eller depresjon. Tall fra Folkehelseinstituttet viser en dramatisk økning i psykiske plager blant unge de siste 10 årene – særlig blant jenter. Nav rapporterer at over 50 000 unge under 30 år i dag er helt eller delvis ute av arbeid eller studier på grunn av psykiske lidelser.

Noen studenter skrev ikke bare om eget indre mørke – men om frykten som oppstår i møte med verden. Én begynte slik:

«Det er som om verden holder pusten. Som om vi alle går og venter på neste varsel, neste overskrift, neste krise. Har du kjent det? Den klumpen i magen hver gang du åpner VG?»

De skal ikke bare være unge. De skal også forstå internasjonal geopolitikk, klimaendringer, gjøre karriere, bygge CV, finne et sted å bo – og samtidig være glade, produktive og smarte. Det er ikke rart det butter.

Dette er ikke hysteri. Forskning viser at mange unge utvikler det som nå kalles klimaangst og krigsrelatert uro.

Ifølge en rapport fra Unicef (2023) sier 59 prosent av unge i Europa at de føler seg stresset eller engstelige over verdens tilstand. Flere psykologer har påpekt hvordan unge utvikler det Sintef omtaler som «eksistensiell utmattelse».

Noen vil kunne innvende at det å gå innover i seg selv er et uttrykk for vår tid, der introspeksjon dypest sett er selvopptatthet – og som Søren Kierkegaard minner oss om; det kan være mørkt der inne. (Espen Skorstad, Den fabelaktige narsissisten).

Et liv i konstant live-sending

Lena Lindgren skriver i boken Ekko (2021) at sosiale medier «samler, sprer og splitter». De samler oss i interessefellesskap. De sprer ideer. Men de splitter også – og skaper ekkokamre hvor selv-tvil, kroppsfokus og sammenligninger forsterkes.

Her ligger jo selve forretningsideen til sosiale medier; konfliktstoff og sterke følelser skaper lesere og engasjement – som skaper inntekter. Dessuten en konstant frykt for å bli sett eller avslørt som mindre flink, mindre vellykket, eller helt gjennomsnittlig.

De sosiale mediene får den effekten som filosofen og juristen Jeremy Bentham omtalte som panoptikon, frykten for å bli sett og overvåket. Slik ligger det en evig frykt for at nettopp jeg, med mine svakheter, blir sett og avslørt.

Unge i dag lever i en kontinuerlig strøm av vurdering og speiling. Ikke bare av venner – men av fremmede. Ikke bare i ny og ne – men hver dag. Et liv i konstant «livesending».

Jeg har vært i tvil om jeg burde skrive denne teksten. Dette er eksamensbesvarelser. De som skrev dem, har ikke bedt om å bli sitert. Men tekstene er anonymisert. Og de er hentet fra år med innleveringer. Kun den som skrev, vil kanskje kjenne seg igjen. Og jeg deler ikke for å utlevere. Jeg deler fordi det er nødvendig.

Disse tekstene er budskap. Budskap om at deler av ungdomsgenerasjonen, post-covid og pre-klimakrise, kjemper kamper mot både reelle, ytre kriser og sterke indre kamper. Og jeg tror de ble skrevet for å bli hørt.

Man kan si: «Ungdomstiden har alltid vært vanskelig.» Jo, det har den. Men det er forskjell på uro og desperasjon. På å være forvirret, og på å føle at man er i fritt fall.

Disse studentene er ikke late. De er ikke skjøre. De er ikke «generasjon krenk». De er mennesker med et fast, om enn desperat, blikk rettet mot en fremtid som virker ustabil, uforutsigbar – noen ganger meningsløs.

Hva forteller det oss – vi som er lærere, foreldre, politikere og medmennesker – at en hel generasjon bruker en åpen taleoppgave til å si: «Jeg har det ikke bra.»

Det er straks valg. Norske politikere må lete etter løsninger på en epidemi som ser ut til å ramme fremtidens arbeidstagere og samfunnsborgere. De skal jobbe, betale skatt og etter hvert oppdra sine egne barn.

Og vi må huske at ungdom som våger å sette ord på sårbarheten sin, ikke er svake – men modige.

Vi som skal hjelpe dem videre i livet, må lete etter løsninger for å få dem opp av det kaoshullet de opplever å bo i.