Sidemål har fått være hellig ku lenge nok

Hvordan oppmuntrer vi de unges interesse og engasjement for politikk? La oss begynne med å ta dem på alvor, vise dem at det nytter å engasjere seg og at politikere er interessert i å lytte til kloke innspill fra flertallet.

La oss vise dem demokratiet i praksis gjennom én bestemt sak, en case, en hellig ku i norsk skole: sidemålets status. Eller, slik det er for flertallet av elevene i norsk skole: nynorskens status.

Og la oss denne gangen unngå de klassiske polariseringsfeilene som presser folk ned i skyttergravene. La oss erstatte «spynorsk mordliste» og «fuck nynorsk» med respektfull dialog som tar hensyn til fornuft, følelser, norsk kultur og historie.

Lite verdi i pugging

Etter over ti år som lærer i samfunnsfag på videregående skole tror jeg at jeg vet noe om hva norske elever mener om sidemål – selv om jeg uttaler meg fra en østlandsk kontekst uten tryggheten fra systematiske og representative undersøkelser. Et overveldende flertall av mine elever ønsker å fjerne sidemålseksamen og en egen standpunktkarakter i sidemål. Flere norsklærere jeg har snakket med ønsker det samme.

Jeg opplever ofte at elever som ønsker å fjerne sidemålseksamen og standpunktkarakteren i sidemål, har et nyansert syn på den kulturhistoriske betydningen av våre to skriftspråk. De ser verdien av å lese tekster på begge målformene. De ønsker å lære om språkhistorie og nasjonsbygging.

Men de ser ikke verdien av å pugge verb- og substantivendelser. Den jobben overlater de klokelig til stadig bedre oversettelsesprogrammer.

Kunstig intelligens-revolusjonen virker dessuten å ha sparket beina ut under argumentet vi i generasjoner har hørt – at man i mange yrker må beherske begge målformene skriftlig for å kunne oppfylle språkloven.

Noregs Mållag har mer innflytelse enn elever selv

Sammen med en gjeng avgangselever i programfaget politikk og menneskerettigheter analyserte vi tidligere i år maktforholdene knyttet til sidemål i skolen: Hvem er aktørene i saken, hvem har mest innflytelse og hva gir dem makt?

Konklusjonen var blant annet at interesseorganisasjonen Noregs Mållag er aktiv, tydelig og innflytelsesrik. Samtidig er de mange elevene som ønsker endring, svakt organisert, unge, ikke ferdig utdannet – og blir i liten grad lyttet til. De som ønsker endringer, blir møtt med hersketeknikker og merkelapper som «umoden» og «historieløs», fremsatt av voksne kulturarvforvaltere som i liten grad inviterer til saklig debatt og elevmedvirkning etter opplæringsloven paragraf 10–2.

Når jeg utfordrer avgangselevene med spørsmål om hvordan man oppnår politisk innflytelse i denne saken, møter jeg resignasjon. De tviler på at det nytter å si imot politikere og norsk skole, de påpeker at det uansett er for sent å endre noe for sitt kull, og tar ikke sjansen på å bruke eksamensstreik som virkemiddel.

Er det virkelig denne motløsheten vi ønsker for demokratiopplæringen i skolen? Er det slik politikerne forholder seg til overordnet del av læreplanen?

Demokrati i praksis

Den som klokt sier at når «elevenes stemme blir hørt i skolen, opplever de hvordan de selv kan ta egne bevisste valg». Slike erfaringer har en verdi her og nå, og forbereder elevene på å bli ansvarlige samfunnsborgere.

Økt polarisering, svekket tillit til politikere og demokratiers langsomme eller brutalt raske død. Nyhetene er fulle av disse sakene. Selv om det norske demokratiet står støtt, må vi årvåkent dyrke og vedlikeholde det. Vi må kultivere hagen vår, for å låne opplysningsfilosofen Voltaires formulering.

Våre unge fortjener å bli lyttet til. La oss gi dem en leksjon i demokrati i praksis.