Siden natten til 25. juni 2022 har utviklingen gått feil vei

Tvert imot, det kan føles som en ekstra trygghet.

Sånn er det ikke for mine kompiser som er kjæreste med en gutt, eller venninnene mine som er sammen med en annen jente.

For meg er det vanskelig å forstå at noen kan hate kjærlighet så mye som vi nå ser i kommentarfelt og på sosiale medier.

Vi er midt i Pride-feiringen. En markering som de fleste av oss ser på som utrolig fint. En feiring av alles rett til å høre til, og være den de er.

Her på Sørlandet starter Pride-måneden med nyheten om at Misjonskirken har vedtatt at homofile og heterofile samboere ikke er ønsket som medlemmer. Lederen i FpU går ut på forsiden av Dagbladet og ber transkvinner gå på guttedoen. Politikere som omtaler seg selv som «verdipolitikere», starter spleiser for å stanse at regnbueflagget heises en(!) dag i skolegården.

Si meg, hva slags verdier har man egentlig som politiker, når man aktivt arbeider for å begrense andres rettighet til å leve livet sitt slik man ønsker, og elske den man vil?

Jeg er sint. Sint fordi et kirkesamfunn skyver religion foran seg for å argumentere for at noen er velkommen, og andre ikke. For meg er det vanskelig å tolke disse eksemplene som noe annet enn fordommer.

Det som bekymrer meg aller mest, er retningen debatten tar. Når vi begynner å hente retorikk fra land hvor minoriteters rettigheter systematisk begrenses, da har vi et problem. Det handler ikke lenger om enkeltsaker. Det handler om hvilken retning vi vil at samfunnet vårt skal bevege seg i.

En av tre transpersoner har prøvd å ta sitt eget liv og opplever selvmordstanker. Selvmordsrisikoen hos homofile og lesbiske er fire ganger høyere enn hos heterofile.

Mange av dem fordi de opplever at de ikke er velkommen i samfunnet, fordi de er den de er. La det synke inn.

25. juni 2022 sendte Facebook ut push-varsel hvor jeg ble bedt om å markere meg som trygg. Hatet som kom til uttrykk den juninatten, var brutalt og er umulig å bortforklare. Det var et direkte angrep på retten til å være, og til å elske.

Siden den natten har utviklingen gått feil vei. Vi har partier i Norge som vedtar å forby flagging i skolegårder. Slike vedtak er med på å gjøre rommet litt større for de holdningene som lå bak. Kanskje ikke med vilje, men effekten er likevel der. Ord former holdninger, og holdninger former handlinger.

Argumentet om flagglov holder rett og slett ikke mål. Samfunn utvikler seg. Normer flytter seg. Det som en gang ble stemplet som feil eller sykt, ser vi i dag med helt andre øyne. Homofili var klassifisert som en sykdom, i dag vet vi bedre. Derfor er det også et svakt argument å gjemme seg bak lovverk som ikke reflekterer den utviklingen samfunnet faktisk har hatt.

Det er også nødvendig å rydde i begrepene. Foreningen FRI er ikke Pride. Pride er ikke én organisasjon. Regnbueflagget er ikke et politisk symbol, det er først og fremst et symbol på kjærlighet, mangfold og retten til å være den man er.

Flagget skaper trygghet for dem som føler seg annerledes. De som prøver å forstå hvem de er.

Hva slags signal sender vi til dem når vi sier at symboler på deres identitet eller tilhørighet ikke har en plass i skolen?

Ikke bare at de er annerledes, men at de kanskje er uønsket. Kanskje til og med noe som bør skjules.

Jeg kan knapt forestille meg hvor ubehagelig det er for mennesker å oppleve at hvem du er og hvem du elsker, stadig blir gjort til offentlig debatt på denne måten. Jeg er likevel helt sikker på en ting – mange av disse menneskene skulle nok inderlig ønske at de slapp å føle seg annerledes i utgangspunktet.

Når man i tillegg møter tydelige grenser for hvor man får lov til å høre til, blir den følelsen bare sterke.

Vedtaket i Misjonskirken om at homofile par og heterofile samboere ikke ønskes velkommen som medlemmer på lik linje med andre, sender et tydelig signal om at noen former for kjærlighet er mer riktige enn andre.

For meg er det vanskelig å forstå hvordan det kan forenes med grunnleggende verdier som nestekjærlighet, inkludering og menneskeverd.

Religion har for mange vært et sted for håp og fellesskap. Da oppleves det ekstra tungt når den samme troen brukes til å trekke grenser mellom mennesker. Kirken skal samle mennesker, ikke ekskludere dem.

Vi vet at det finnes utallige familier med foreldre av samme kjønn som gir barn trygghet, kjærlighet og nye muligheter i livet. Barn som kanskje ikke hadde hatt det bra ellers, får vokse opp i stabile og kjærlige hjem. Å indirekte stemple slike liv som mindreverdige er ikke bare feil, det er også dypt urettferdig.

Vi har så mange reelle utfordringer. Krig, klima, økonomiske forskjeller. Kjærlighet i ulike former er vitterlig er ikke en av dem.

Størst av alt er kjærligheten, står det i Bibelen. For meg er det et budskap som burde samle, ikke splitte. Når tro brukes til å begrense kjærlighetens rom, har noe gått galt.

Likevel tviholder jeg på håpet. Jeg ser at mange sier ifra. Mange nekter å akseptere at noen skyves ut. Mange står opp for et samfunn med plass til alle.

Det håpet er viktigere enn noen gang. Jeg er glad for at vi er flere som holder fast ved det.