Skal Frp få bruke nasjonaldagen som scene for sin politiske agenda?

Et sted må grensen gå for hvem som skal inviteres som hedersgjest av kommunen på 17. mai, skriver Marthe Scharning Lund. Foto: Erik Johansen/NTB

Dette handler ikke om at vi skal være enige med alle talerne.

Mange som har forsvart at Asle Toje burde få tale på 17. mai, er uenige med ham eller mener han aldri burde vært foreslått. Likevel tar flere til ordet for at løsningen burde vært å se en annen vei og latt ham tale, for å unngå bråk.

Det er ikke et standpunkt. Det er unnlatelse.

Fabian Sørfonn Woxholt er blant dem som mener vi burde latt Toje tale for å unngå konflikt. Det skriver han i Aftenposten 7. april. Han inviterer til en kontrafaktisk øvelse: Ville det gått bedre om vi bare lot det passere?

Men det resonnementet overser noe grunnleggende: Også stilltiende aksept er et valg. Å la Toje tale på 17. mai ville ikke dempet konflikten. Hadde vi latt ham tale, ville vi skapt splittelse på en dag som skal være samlende.

Problematisk hedersrolle

Det som skaper polarisering her, er ikke motstanden. Det er Fremskrittspartiets forslag om å gi ham denne hedersrollen.

Dette handler ikke om at vi skal være enige med alle talerne. Hvert år inviteres et bredt spekter av talere, og jeg har selv stemt for personer jeg er uenig med. I år skal for eksempel Kristin Clemet, daglig leder i den liberale tankesmien Civita, tale. Vi står langt fra hverandre politisk, men det ville aldri falt meg inn å protestere på det.

Men et sted må grensen gå for hvem som skal inviteres som hedersgjest av kommunen på 17. mai. Og det er noe spesifikt ved Toje som gjør ham uegnet.

Toje er en sterkt polariserende skikkelse. Han er styremedlem i en tankesmie tett koblet til Sverigedemokraterna, har hatt kontakt med Europas fremste holocaustfornekter David Irving og Steve Bannon, som var en av hjernene bak angrepet på det amerikanske demokratiet 6. januar. Ikke minst har han selv hevdet at mange innvandrere ikke er «kulturelt norske».

Norsk nok?

I Oslo har en tredjedel av innbyggerne minoritetsbakgrunn. 17. mai er dagen vi feirer fellesskapet vårt – hele byen. Det er ikke forenlig med at kommunen skal invitere en hedersgjest som setter spørsmålstegn ved hvem som hører til i dette fellesskapet.

Som medlem av 17. mai-komiteen har jeg et ansvar for det offisielle programmet til Oslo. Å tie når vi mener noe er feil, er å fraskrive seg dette ansvaret.

Til syvende og sist står vi igjen med et enkelt spørsmål: Hvor går grensen før vi sier nei til at Frp bruker nasjonaldagen som plattform for sin aktivistiske agenda?

Min grense gikk her.