Skal han ta Cuba nå?

14 hours ago 5

Meninger
Kommentar

Krigen i Iran fortsetter, men fra det ovale kontor sender Trump signaler om Cuba.

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår. Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner. Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder. Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo, men trives best i felt.

E-post

Onsdag 18. mars kl. 02:49

Trump har begynt å snakke om Cuba igjen. Små, tilsynelatende tilfeldige orddrypp fra verdens mektigste mann er nok til å spre uro. Blir dette neste stopp på toktet hans?

Kanskje. Kanskje ikke.

«Ja, takk begge deler» synes å være Trumps strategi når han blir spurt om han har tenkt å avslutte krigen mot Iran og heller fokusere på Cuba. Han viser at han kan ha flere regimer i hodet samtidig.

Helt siden Fidel Castro tok makten i 1959, har forholdet mellom USA og Cuba stort sett vært fiendtlig. Fra Cubakrisen i 1962, da øya ble en frontlinje i supermaktsrivaliseringen, til gjentatte trusler mellom Washington og Havanna, har spenningen vært høy.

Under Obama fikk cubanerne et sjeldent pusterom. Diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet, ambassader åpnet og reiserestriksjoner lettet. Amerikanske turister strømmet til øya, og økonomiske bånd – som pengeoverføringer fra eksilcubanere – ble styrket. Målet var klart: mindre isolasjon, mer moderasjon.

Så kom Trump. Åpningen ble reversert, og dialog erstattet med press. Vennlige håndtrykk ble erstattet av politisk håndbak. Latin-Amerika ble igjen definert som USAs interessesfære. En region der USA skulle ha dominerende innflytelse

Fjerningen av Venezuelas president Nicolás Maduro ble et vendepunkt. Med ham forsvant også de avgjørende oljeleveransene som hadde holdt Cubas skjøre økonomi og energisystem i gang. Samtidig la USA press på andre leverandører og truet blant annet Mexico til å stanse sine leveranser. Resultatet er en langt dypere krise på øya.

Den folkerettstridige, men isolert sett vellykkede miltæroperasjonen i Caracas blir stående som et av Trumpadministrasjonens store utenrikspoltiske bragder. Først og fremst i følge administrasjonen selv. Maduros pågripelse førte ikke til noen regimekollaps, men til et samarbeid med resten av maktapparatet i Venezuela, som ikke lenger tviler på USAs vilje til å følge opp sine trusler.

Fjerningen av Maduro fremstår som selve personifiseringen av USAs nye linje: «Gjør du ikke som vi sier, kommer vi og tar deg.» En strategi som – særlig i amerikanske nærområder – synes å ha hatt større gjennomslagskraft enn det vi ser med en mer langvarig og kaotisk krig i Iran.

Nettopp derfor gir strategien mersmak. Som Trumps utenriksminister Marco Rubio oppsummerte etter Venezuela-operasjonen: «Når presidenten snakker, bør dere høre etter. Han gjør det han sier. Hvis jeg var det cubanske regimet, ville jeg vært bekymret.» Det er etterhvert liten tvil om at de som trosser nabolagsbøllen, også merker det.

For Rubio, som er sønn av cubanske innvandrere, er Cuba ikke bare et politisk spørsmål, men også dypt personlig. Han tilhører det innflytelsesrike cubansk-amerikanske miljøet som siden Fidel Castros maktovertakelse har jobbet aktivt for å velte det autoritære regimet på øya.

Rubio har hatt sin politiske base i Florida, delstaten med den største andelen cubanere i USA – der Cuba-spørsmålet lenge har vært både innenriks- og utenrikspolitisk sprengstoff. Den cubansk-amerikanske mobiliseringen er et resultat av et stadig mer lukket regime, men også som en utilsiktet konsekvens av at Castro presset opposisjonelle ut av landet i håp om å svekke motstanden innenfra.

CRISTOBAL HERRERA-ULASHKEVICH / EPA / NTB

Det regimet neppe forutså, var at nettopp de forviste skulle utvikle seg til å bli en av de mest vedvarende og innflytelsesrike truslene utenfra.

Gjennom flere tiår har det cubanske eksilmiljøet drevet målrettet organisering og lobbyvirksomhet overfor amerikanske myndigheter.

Med Marco Rubio som Trump-hviskeren i Det Hvite Hus, kan drømmen om et nytt Cuba bli en realitet.

At det lekker opplysninger om at Rubio er i direkte samtaler med barnebarnet til Raúl Castro, og nevøen til Fidel Castro, tyder på at den amerikanske administrasjonen ser for seg en «venezuelansk løsning».

En strategi der man arbeider bak kulissene med sentrale og mer løsningsorienterte maktpersoner for å kvitte seg med regimets leder.

Selv om den yngre Castro ikke har en formell posisjon i regimet, har han den uformelle makten i kraft av at han tross alt tilhører landets mest betydningsfulle politiske dynasti.

Det er ikke vanskelig å forstå at Trump & co har fått vann på mølla etter Venezuela. Manualen finnes og logikken er enkel. Gjennomføringen er noe helt annet. Ting tar tid. Trolig mer tid i Havanna enn i Caracas.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article