Skal vi bare bestemme oss for at sokker i sandalene er kult?

GJESTEKOMMENTAR: Jeg har aldri slått et slag for sokker i sandalene før. Men én gang skal kanskje være den første, og i så fall kunne det jo være nå.

Hva om vi og algoritmene sammen bestemte oss for at sokker i sandaler er en bra ting? Foto: Shutterstock

Og hvis det skulle være nå, så kunne jeg vel argumentere for at sokker i sandalene faktisk virker. Det holder en varm, er komfortabelt, ser ikke nødvendigvis bra ut og bør kanskje brukes i skjul, mener noen, men sånn sett er det også bare en ærlig sak:

Livet er bedre med sokker, og sandaler gir både varme og luft.

Et ufortjent dårlig rykte

Foten får puste. Og skulle jeg nå en gang drive med å slå slag for diverse greier, kan jeg jo innrømme at jeg, til forskjell fra det med sokker i sandaler, mange ganger har slått et slag for gulostmatpakke. Den enkle, veldig menneskelige, trygge, kanskje banale, men også gode matpakken bestående av brødskiver med ost. For dem som måtte rynke på nesen nå, så vil jeg bare legge til den viktige detaljen, for ikke å virke helt sprø, at jeg ikke snakker om den svette osten.

Og trenger du hjelp her, er tipset å fryse ned brødskiver klar til matpakke, smøre matpakkeskivene mens de ennå er frosne, og la dem tine gjennom morgenen og bli klare til lunsj. Fersk skive med fersk ost, men pakket i boks, med mellomleggspapir eller lagt oppå hverandre og helt på gamlemåten. Det er ikke fancy eller kanskje til og med ikke instagramvennlig, men jeg fungerer bedre med enn uten, matpakken gjør jobben, den metter, og jeg holder meg i gang.

Og skulle man fortsatt på lista, er det jo mye å slå noen slag for. Det er jo ikke bare sokker i sandalene og matpakke med gulost som kanskje har fått et noe ufortjent rykte på seg. Og når noe blir sett litt skjevt ned på, eller ikke har sånn særlig høy stjerne, er det jo ikke så lett å invitere det inn i flokken, kanskje, det der som gjerne virker litt lite gjennomtenkt eller har fått en litt uheldig klang. Kanskje selv om det kunne varme eller mette aldri så mye, kanskje til og med flokken kunne ha behov for det.

Å pakke inn behovene våre

Så begynte jeg å lure på om bare det i seg selv også hadde fått et litt ufortjent dårlig rykte, ikke det med flokken, for det er jo oppe og nikker og ordentlig instagramvennlig, «flokken min», «hele flokken samlede», «den beste flokken» osv., men det andre, det med at vi har behov. Sånn i det hele tatt, at vi, i flokken der, trenger greier, trenger hverandre, trenger støtte, hjelp, forståelse, bare bli sett av noen, for eksempel. Det er litt som med sokkene og osten, på en måte, det funker, kanskje jeg til og med kan slå et slag for at det kunne være nødvendig, det holder oss gående og gir komfort og luft og vi puster og kan gjøre det vi har tenkt å gjøre og med mat og drikke duger helten, men så passer det ikke nødvendigvis helt inn i det bildet man hadde håpet å vise fram. Jeg tror at mange av oss pakker behovene våre bort, pakker oss selv inn, later som vi klarer oss, smiler høflig, samtidig som vi holder på å sprekke litt, kanskje.

Hvis behovene pakkes inn, som matpakken, med mellomleggspapir og boks og lufttett og alt, og man ikke skal være til bry, ikke skal mase, og heller forholde seg til at alle sikkert har nok med sitt, selv om man egentlig trenger noen, litt som om man må forsvare eller bortforklare behov, eller unnskylde eller også dekke over eller le litt, uttrykker man ikke da samtidig en slags holdning som ikke gagner den flokken vi var så glad i. Eller hva med om det å trenge noe, eller noen, blir sett på som lite robust, lite effektivt, litt i ubalanse, eller knyttes til uorden eller svakhet eller feil, gir man ikke da en slags samtidig beskjed om at idealet – ikke bare for meg, men også for de andre, som jeg så gjerne skal hjelpe men selvsagt aldri trenge hjelp av – er å være sterk, selvstendig, ansvarlig, uavhengig og alle de tingene som man kanskje kunne oppleve dersom det å eksempelvis be om hjelp for noe opplevdes som å gå ned i verdi eller noe sånt.

Kan det ukule bli kult?

Jeg vet ikke, men om sokkene i sandalene kunne få litt mer plass, hva om verktøykassekulturen kunne spise en liten bolle samtidig? Ikke nødvendigvis ta seg en hel bolle eller gi faen og gå hjem, for verktøykassen kan ha sin plass, og verktøy er en prima plass å starte om man trenger å fikse noe eller finne noen metoder eller dingser eller komme på noen tanker som kan gi mening og løse problemer. Men om man skulle slå et bitte lite slag mot verktøykassekulturen, og gjerne selvutviklingen kan gå i dragsuget sammen med den akkurat i dette tilfellet, så kan det jo være at man kunne si noe om at når livsvansker eller uhelse eller plager eller naturlige behov og naturlige smerter, forstås som noe man skal fikse selv, les pusteteknikker, podkast, app, indre ressurser, ytre ressurser, tell trær, gå i skogen og tenk, bytt ut de negative tankene med noen alternative, mer hjelpsomme, så er jo det veldig bra, men så kunne det også tenkes at det kunne gjøre det vanskeligere å si at jeg trenger deg. Som om det å skulle trenge noen andre enn seg selv ble en systemfeil og ikke en del av flokkmentaliteten. Eller noe sånt.

Hvis det å ha sokker i sandalene kunne få ha sin funksjon, og tjene sin hensikt uten skam, jeg har nesten lyst til å si at hvis det kunne se bra ut, sånn på ekte, for det er jo vi som bestemmer det, er det ikke, eller algoritmene, kanskje, som jo bestemmer det meste nå, men hvis vi og algoritmene gikk sammen om å ta sokker i sandalene og ostematpakken tilbake, hva om vi i samme slengen sa at ja, vi er flokkdyr, og vi skammer oss ikke lenger over å trenge flokken. Hva om det var de som trodde de ikke skulle si jeg trenger deg, som hadde misforstått, ikke hadde skjønt spillet og trengte at noen plukket dem opp og gikk gjennom reglene på nytt.