Skriftlig spørsmål fra Liv Gustavsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 08.06.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

I enkelte saker der barn eller unge dør mens de er under offentlig omsorg, oppstår det sterke reaksjoner i offentligheten. Over tid kan det dannes grupper og nettverk som fremmer alvorlige påstander om hendelsesforløpet, herunder mistanker om straffbare forhold eller alvorlige tjenestefeil, uten at påstandene nødvendigvis er dokumentert.

Samtidig er offentlige myndigheter ofte bundet av taushetsplikt og kan derfor ha begrensede muligheter til å korrigere feilaktige opplysninger. Konsekvensen kan bli at spekulasjoner, mistanker og uriktige fremstillinger får utvikle seg over flere år uten at faktiske forhold blir kjent.

Dette kan påføre store belastninger for pårørende, ansatte og fagmiljøer som blir utsatt for mistanke og mistenkeliggjøring. Det kan også svekke tilliten til offentlige institusjoner og bidra til polarisering og hets i den offentlige debatten.

Spørsmålet er derfor om dagens regelverk og praktisering av taushetsplikten i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til sannhet, tillit og beskyttelse av enkeltpersoner og yrkesgrupper som over tid kan bli utsatt for alvorlige og udokumenterte anklager.

Astri Aas-Hansen: I saker som gjelder enkeltpersoner, er det gode grunner til at forvaltningen bør utvise varsomhet med å kommentere saken, blant annet av hensyn til personvernet til de berørte. Samtidig kan offentlige myndigheter i enkelte tilfeller ha behov for å korrigere inntrykket som etterlates av at uriktig informasjon får versere i ulike kanaler. Dette kan særlig være aktuelt i slike tilfeller som nevnes i spørsmålet.

Offentlige myndigheter kan til en viss grad avkrefte feilaktig informasjon og imøtegå kritikk som er satt fram på sviktende grunnlag, uten å røpe taushetsbelagte opplysninger. Ofte kan det være tilstrekkelig at forvaltningen gir uttrykk for at den er uenig i sakens framstilling, men at taushetsplikten er til hinder for å gå nærmere inn på saken. I slike tilfeller innebærer ikke taushetsplikten i seg selv at uriktige opplysninger får stå uimotsagt over lang tid.
I særlige tilfeller kan det likevel være nødvendig å dele taushetsbelagte opplysninger for å tilbakevise alvorlige påstander. Forvaltningen har en snever adgang til dette etter forvaltningsloven § 13 a nr. 3 om bortfall av taushetsplikt når «ingen berettiget interesse» tilsier hemmelighold. Bestemmelsen er forstått slik at den gir forvaltningen adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger for å imøtegå kritikk i særlige tilfeller der dette er strengt nødvendig for å forhindre at tilliten til det offentlige svekkes i vesentlig grad, se Prop. 79 L (2024–2025) punkt 12.3.3.4. Adgangen er videreført i ny forvaltningslov § 31 andre ledd, der det framgår at taushetsplikten ikke omfatter «opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for». Bestemmelsen er en snever unntaksregel, men som det framgår i forarbeidene er den nettopp ment å dekke situasjoner der «spredning av uriktige opplysninger om en sak har ført til omfattende hets eller uthenging av en offentlig tjenesteperson, eller hvor det har ført til offentlig kritikk av organet av et slikt omfang at det kan påvirke organets mulighet til å utføre sine oppgaver i fremtiden», se merknadene til § 31 i Prop. 79 L (2024–2025) punkt 30 side 428.
Jeg mener at ovennevnte gir offentlige myndigheter tilstrekkelig handlingsrom til å imøtegå kritikk som bygger på uriktige opplysninger.
I tillegg nevner jeg at regjeringen har lagt fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon for 2025 til 2030, som blant annet går ut på å styrke befolkningens kritiske medieforståelse og kildebevissthet, ansvarliggjøring av sosiale medier og styrking av redaktørstyrte medier.