Skriftlig spørsmål fra Mirell Høyer-Berntsen (SV) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 02.07.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

I juni 2024 trådte en revidert versjon av EUs visumhåndbok i kraft. For første gang inneholder håndboken spesifikke retningslinjer for å ivareta menneskerettighetsforsvareres særskilte behov i visumprosesser. Den åpner blant annet for at saksbehandlere skal utvise større fleksibilitet knyttet til dokumentasjonskrav, saksbehandlingstid, visumgebyrer, fleksibilitet rundt utvidelse av visum, mm. Håndboken åpner også for at menneskerettighetsforsvarere kan gis «bona fide»-status på grunnlag av anbefalinger fra pålitelige inviterende organisasjoner, og at søknader kan leveres direkte til ambassader av sikkerhetshensyn. Som Schengen-land er Norge forpliktet til å følge håndboken.

En rekke norske sivilsamfunnsorganisasjoner, deriblant LO, Amnesty, Helsingforskomiteen, SAIH og Menneskerettighetsfondet, har ved gjentatte anledninger tatt opp behovet for at disse retningslinjene faktisk gjør seg gjeldende i norsk visumpraksis.

Det finnes utallige eksempler på situasjoner der en mer fleksibel norsk visumpraksis for korttidsvisum for menneskerettighetsforsvarere kunne, og burde, vært benyttet. Et tydelig eksempel så vi i fjor da den tyrkiske menneskerettighetsaktivisten Enes Hocaoğulları fikk avslag på forlengelse av besøksvisumet, på tross av at SAIH stilte som garantist, og kort tid etter istedet ble arrestert av det tyrkiske regimet. I forbindelse med denne saken opplyste UDI offentlig at det ikke finnes egne ordninger for menneskerettighetsforsvarere, noe som tyder på at de nye retningslinjene ikke er kjent eller tilstrekkelig implementert.

Norge er initiativtaker og penneholder for mandatet til FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere, og profilerer seg som en internasjonal forkjemper for nettopp denne gruppen. Det er et paradoks at norsk visumpraksis i praksis kan hindre de samme forsvarerne i å besøke Norge.

Astri Aas-Hansen: Norge tar del i Schengensamarbeidet, og vi er derfor forpliktet til å behandle søknader om visum i tråd med EUs gjeldende visumregler (Schengenregelverket). EUs visumhåndbok, som representanten viser til, gir føringer for beste praksis for behandling av visumsaker. Den reviderte visumhåndboken fra 2024 letter bl.a. på en del prosessuelle krav i søknadsprosessen for menneskerettighetsforsvarere.

Visumhåndboken er inntatt i UDIs retningslinjer UDI 2010-172 Visumhåndboken og gjort til en del av norsk rett. Visumhåndboken er hovedverktøyet for medlemsstatene ved visumsaksbehandling, og både UDI og utenriksstasjonene forholder seg til denne når søknader om visum behandles.

Menneskerettighetsforsvarere er imidlertid en sammensatt gruppe, og en utfordring er at mange ikke oppfyller kravet til returforutsetninger som følger av utlendingsloven og Schengenregelverket. Selv om det i henhold til visumhåndboken kan utvises fleksibilitet knyttet til f.eks. visumgebyr, frister for innlevering av søknad, mulighet til å gi flerreisevisum og dokumentasjonskrav, herunder gjennom «bona fide-status» som følge av informasjon fra pålitelige inviterende organisasjoner, er det en forutsetning at kravet til retur er oppfylt for å utstede et Schengenvisum. Jeg antar at dette kravet (dvs. at søkeren forutsettes å reise hjem etter endt visumopphold) kan forklare noen av de utfordringene organisasjonene, som representanten viser til, erfarer hva gjelder tematikken. Den reviderte visumhåndboken av 2024 legger ikke opp til en lempeligere vurdering av returforutsetningene enn det som har vært praksis tidligere.

Schengenregelverket legger heller ikke opp til en mulighet for forlengelse av Schengenvisum utover 90 dager, uansett hva slags situasjon vedkommende er i. Men som jeg også påpekte i mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 3089 (2024–2025), understreker jeg at norske myndigheter alltid skal gi flyktningstatus til enhver som søker beskyttelse i Norge og fyller lovens vilkår for dette.