Skriftlig spørsmål fra Stian Storbukås (FrP) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 13.04.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Spørsmål

Stian Storbukås (FrP):  Hva er de faktiske endringene i praksisen for utbetaling og innkreving av voldserstatning etter lovendringen 1. januar 2023, spesifikt hvor mange tilfeller den voldsutsatte under dagens ordning selv må forsøke å kreve inn tilkjent erstatning fra gjerningspersonen før staten trer inn?

Begrunnelse

Ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte trådte i kraft 1. januar 2023. Et av de uttalte formålene med lovendringen var å skape en mer effektiv og forutsigbar voldserstatningsordning. Et sentralt hensyn var å unngå at den voldsutsatte må stå i en vedvarende relasjon med utøveren ved innkreving av erstatning, da dette kan være i konflikt med offerets behov for beskyttelse og avstand.
Lovens utgangspunkt er at statens utbetaling skal tilsvare domstolenes utmåling, der staten utbetaler erstatningen til offeret og deretter overtar regresskravet mot skadevolderen. Statens innkrevingssentral har verktøy for å kreve inn penger for å sikre at erstatningen utbetales uavhengig av overgripers betalingsevne eller vilje.
For å få innsikt i effekten av den nye loven, ønskes det en klargjøring av hvordan praksisen rundt utbetaling og innkreving faktisk fungerer i dag sammenlignet med tidligere.

Svar

Astri Aas-Hansen: Med den nye voldserstatningsloven ble det innført en hovedregel om at alle erstatningskrav tilknyttet den skadevoldende handlingen i utgangspunktet skal behandles av domstolen under straffesaken. Tilkjennes erstatning for noen av de angitte straffebudene i voldserstatningsloven § 1 har den voldsutsatte, uavhengig av om handlingen har medført skade, rett til å få utbetalt erstatningen fra staten. Den voldsutsatte sikres dermed erstatning uavhengig av skadevolders økonomi. Utbetaling fra staten skal skje når dommen på erstatning er rettskraftig og skadevolderens betalingsfrist fastsatt i dommen har gått ut. Det er tilstrekkelig at den som er tilkjent erstatning sender et elektronisk krav til Kontoret for voldsoffererstatning innen seks måneder etter at dommen ble rettskraftig. Kontoret for voldsoffererstatning utbetaler beløpet domstolen har dømt skadevolderen til å betale relativt raskt. I over 90 prosent av sakene utbetales erstatningen innen 20 dager etter mottatt krav.
I 2025 utbetalte Kontoret for voldsoffererstatning 318 millioner kroner på grunnlag av erstatning tilkjent i dom, fordelt på 1 656 saker. Når voldserstatning er tilkjent i dom krever staten samtidig regress fra skadevolderen for det beløpet som utbetales.
Dommen er tvangsgrunnlaget, eget regressvedtak kreves ikke. Det er Statens innkrevingssentral som krever inn beløpet fra skadevolderen.
I saker uten dom, for eksempel hvor straffesaken er henlagt av politiet, kan Kontoret for voldsoffererstatning tilkjenne erstatning etter søknad. Vedtak kan påklages til Statens sivilrettsforvaltning, og det kreves ikke regress fra skadevolder i disse sakene. I 2025 ble det utbetalt 60 millioner kroner i erstatning i slike saker.
Erstatning tilkjent av domstolen for andre handlinger enn de som omfattes av voldserstatningslovens virkeområde, slik som tingskade, må innkreves direkte fra skadevolder. Statens innkrevingssentral kan likevel bistå med å kreve inn i disse sakene.
Etter den tidligere voldsoffererstatningsloven var utgangspunktet at den som hadde lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenket livet, helsen eller friheten, hadde rett til voldsoffererstatning fra staten. Det skulle gjøres fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte kunne ha rett til som følge av skaden. Etter at straffesaken var endelig avgjort måtte det sendes inn søknad om erstatning med en rekke opplysninger; blant annet om straffesaken, hvilke erstatningsposter man ønsker dekket, hvilke forsikringer eller andre ordninger søkeren hadde som kunne dekke tapet, og om skadevolderen allerede helt eller delvis hadde dekket søkerens tap. Kontoret for voldsoffererstatning var ikke bundet av domstolens erstatningsutmåling, men skulle vurdere om den pådømte handlingen falt innenfor ordningen, om det var sannsynliggjort at skadelidte hadde fått en personskade som følge av den straffbare handlingen, og om det skulle gjøres fradrag for forsikringsutbetalinger og andre ytelser som dekket tapet. KFV fattet så vedtak om erstatningens størrelse. Vedtaket kunne påklages til Statens sivilrettsforvaltning.
Ordningen etter den tidligere voldsoffererstatningsloven var i mye større grad basert på skjønn og var mye mer uforutsigbar. Videre tok det som hovedregel vesentlig lenger tid før voldserstatningen ble utbetalt av staten, og skadelidte måtte derfor oftere påbegynne innkreving selv fra skadevolder. Videre samsvarte ikke nødvendigvis erstatningen tilkjent av domstolen med det som senere ble tilkjent i voldsoffererstatning. Etter at erstatningen var utbetalt måtte Kontoret for voldsoffererstatning fatte et nytt vedtak for å kunne kreve regress fra skadevolderen. Vedtaket om regress kunne påklages til Statens sivilrettsforvaltning.