Skriftlig spørsmål fra Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 28.04.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Spørsmål

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV): Hvilke tiltak vil regjeringen ta for å styrke vernet av offentlige ansatte, herunder lærere, mot grov uthenging, trakassering og trusler i sosiale medier, og hvordan vil regjeringen sikre at plattformselskaper som TikTok i større grad pålegges ansvar for å bidra med nødvendig informasjon og raskere tilgang til digitale bevis slik at politiet faktisk kan etterforske og følge opp slike saker?

Begrunnelse

I Romerikes Blad 9. mars 2026 beskrives en sak der lærere ved en skole i Lillestrøm over tid ble grovt krenket og uthengt på TikTok gjennom anonyme kontoer. Kommunen anmeldte forholdet, men saken ble henlagt fordi politiet ikke hadde tilstrekkelig informasjon til å identifisere gjerningspersonene. Hendelsen illustrerer utfordringer ved alvorlige nettkrenkelser rettet mot offentlig ansatte, der anonymitet og manglende samarbeid fra globale plattformer kan hindre effektiv etterforskning.

Svar

Astri Aas-Hansen: For Arbeiderparti-regjeringen er det viktig å understreke at alle arbeidsfolk skal føle seg trygge, både på og utenfor jobb. Ingen skal måtte tåle hets og trakassering som følge av jobben de gjør. Dette har særlig stor betydning når det gjelder ansatte i utsatte yrkesgrupper som gjør en viktig jobb på vegne av samfunnet, slik som lærere. Jeg vil derfor understreke at alle arbeidsgivere, uavhengig av sektor, har en lovfestet plikt til å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og skal verne sine ansatte mot trusler og trakassering i henhold til reglene i arbeidsmiljøloven. Dersom ansatte likevel utsettes for slike krenkelser, skal dette vurderes anmeldt. Det er viktig at politiet tar slike saker på alvor og prioriterer å etterforske dem.
Grov uthenging, trakassering og trusler på sosiale medier vil kunne rammes av ulike straffebud, slik som straffeloven §§ 263 om trusler og § 266 om hensynsløs adferd. Straffebestemmelsene er teknologinøytrale, og rammer også handlinger som utøves via eller på digitale plattformer. I en straffesak vil også PCer, mobiltelefoner og andre ting som har vært brukt ved overtredelsen kunne inndras etter straffeloven § 69 første ledd og etter omstendighetene kan det idømmes rettighetstap for bestemte former for bruk av internett etter straffeloven § 56. Høyesterett har tidligere konkludert med at det kan være adgang til å idømme tap av retten til å inneha og bruke brukerkontoer på sosiale medier, blant annet knyttet til TikTok og Snapchat, se henholdsvis HR-2025-813-A og HR-2024-986-A.
I etterforskningen av straffbare handlinger som begås ved bruk av sosiale medier eller andre tjenestetilbydere på internett, kan ulike digitale eller elektroniske bevis spille en avgjørende rolle. Elektroniske kommunikasjonstjenester er i dag en viktig del av dagliglivet for de fleste. Dette innebærer også at det blir stadig viktigere å kunne innhente bevis hos tilbydere av slike tjenester i etterforskningen av mange former for kriminalitet, noe som har høy oppmerksomhet i politiet.
Etter straffeprosessloven kapittel 16 kan digitale og elektroniske bevis beslaglegges eller pålegges utlevert etter reglene i straffeprosessloven kapittel 16. Ekomloven § 3-10 tredje ledd jf. fjerde ledd, muliggjør at politiet eller påtalemyndigheten kan få taushetsbelagt informasjon om navn, adresse og telefonnummer tilknyttet en elektronisk kommunikasjonsadresse. Etter ekomloven § 3-13 skal tilbyderne lagre opplysninger som er nødvendig for å identifisere abonnenter med utgangspunkt i offentlig IP-adresse og tidspunkt for kommunikasjon. Tilbyderne skal utlevere IP-data til politiet eller påtalemyndigheten blant annet når det er nødvendig for å etterforske trusler og hensynsløs adferd. Disse bestemmelsene gir politiet verktøy til å hente inn opplysninger som kan bidra til identifisering av hvem som står bak handlinger og uttalelser i sosiale medier.
Mange tilbydere av sosiale medier og andre elektroniske kommunikasjonstjenester er basert i utlandet, og underlagt andre staters jurisdiksjon. Dersom det er behov for å beslaglegge eller pålegge utlevert bevis hos slike tilbydere, må dette ofte gjøres gjennom formelle rettsanmodninger fra norske til utenlandske myndigheter i henhold til internasjonale avtaler. Slike prosesser kan ofte være tidkrevende og kan vanskeliggjøre etterforsking.
Enkelte stater har åpnet for at tjenestetilbydere på deres territorium kan utlevere visse typer elektronisk informasjon direkte til utenlandsk politi og påtalemyndighet til bruk i etterforskning av straffbare forhold. Slik jeg forstår det, er dette i hovedsak begrenset til abonnementsopplysninger. Denne formen for innhenting av elektronisk informasjon direkte fra utenlandske tjenestetilbydere er derfor i stor grad basert på frivillighet og selskapenes egne retningslinjer, og forutsetter at den aktuelle staten samtykker til dette.
Ettersom en effektiv mulighet for å innhente bevis hos tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester i utlandet er en viktig forutsetning i etterforskningen av mange former for kriminalitet, arbeider regjeringen langs flere linjer for å lette og effektivisere arbeidet med å innhente digitale bevis fra slike tilbydere. Norge er allerede tilsluttet Europarådets konvensjon om datakriminalitet (Budapestkonvensjonen), og har signert andre tilleggsprotokoll til denne konvensjonen. Tilleggsprotokollen åpner for å innhente enkelte typer elektroniske bevis raskere ved at det kan skje direkte fra utenlandske tjenestetilbydere. Justis- og beredskapsdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet utreder hvilke regelverksendringer som er nødvendig for å kunne ratifisere og gjennomføre tilleggsprotokollen i norsk rett.
tilgang til elektroniske bevis (E-evidence) og den europeiske etterforskningsordren (EIO). Regelverket om E-evidence inneholder blant annet regler om at politi og påtalemyndighet i ett EU-land kan kreve å få tilgang til elektroniske bevis direkte fra tjenestetilbydere som tilbyr tjenester i EU, og som er etablert i et annet EU-land eller utenfor EU, innenfor korte frister og uavhengig av hvor de elektroniske bevisene er lagret. I likhet med den europeiske arrestordren bygger EIO på forutsetningen om gjensidig tillit statene imellom og prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Det innebærer en forenkling og effektivisering med hensyn til rettslig samarbeid, sammenliknet med bruken av rettsanmodninger. E-evidence og EIO vil derfor bli viktige verktøy for straffesaksbehandlingen i EU. For regjeringen er det viktig at norsk politi og påtalemyndighet har like gode verktøy for sin straffesaksbehandling, som europeisk politi og påtalemyndighet. Regjeringen arbeider derfor med å vurdere mulighetene for norsk tilknytning, og vi er i kontakt med EU om dette. Siden disse regelverkene ligger utenfor våre eksisterende avtaler med EU, vil jeg understreke at det ikke er noen automatikk i at Norge får tilgang til disse verktøyene, men dette er et høyt prioritert arbeid fra min side.