«Snille barn slår ikke»

Med fast grep drar Ahadi Francine Lukungu boksehanskene over hendene og strammer til. Hun retter blikket opp og går de få trinnene opp til bokseringen.

Oppvarmingen er over. Trener Geir Vestvik er sparringpartner.

Han gir korte beskjeder underveis som bare de to forstår. Lyden av hansker mot pads fyller rommet. Det er en rytmisk påminnelse om dedikasjon og innsats.

Faste daglige treninger har ført til en rekke titler.

NRK møter den nybakte norgesmesteren i treningslokalene til IF Tønsberg-Kameratene. Her tilbringer hun mange timer i uka.

At den femdoble norgesmesteren skulle bli bokser, var en helt usannsynlig tanke. Første gang hun ble presentert for sporten, kom nemlig reaksjonen umiddelbart.

– Jeg kan ikke slå. Jeg er kristen.

Ahadi følte at hennes sterke tro sto i veien.

Begge foreldrene drept

Ahadi ble født i Kongo i 1996. Den politiske situasjonen førte til borgerkrig i hjemlandet og begge foreldrene ble drept.

Ni år gammel ble hun tvunget på flukt sammen med sin voksne storesøster og hennes mann og barn.

Etter noen stopp på veien endte familien i Norge og fikk etter hvert bosette seg i Larvik.

Men oppveksten i et nytt og ukjent land, med et helt annet språk og kultur, var utfordrende for Ahadi. Hun følte seg ofte annerledes fordi hun hadde en annen hudfarge enn de andre barna i skolegården.

– Jeg kan ikke slå

I tenårene spilte hun både håndball og fotball uten å finne seg til rette. Som 18-åring fikk hun interessen for bikinifitness. Hun trente målrettet for å bygge muskler og fikk seg jobb på et lokalt treningssenter.

En tilfeldig dag, etter at hun hadde slått løs på en sekk under en crossfittime, kom en mann bort til henne.

– Han spurte om jeg hadde prøvd boksing, fordi han syntes jeg hadde bra teknikk, minnes Ahadi.

Tor Edvin Hammer, som var personlig trener, så talent i den unge jenta.

– Hun hadde grunntekniske bevegelser som en erfaren bokser. Hun sa hun aldri hadde bokset før, og jeg anbefalte henne å oppsøke en seriøs bokseklubb.

Men for Ahadi, som var oppdratt i sterk kristen tro, var det å skulle slå løs på et annet menneske, helt utenkelig.

– Jeg stoppet meg selv da forslaget kom. Jeg assosierte boksing med slåssing.

Nektet å gå i kjole

28-åringen hadde vokst opp med strenge regler i hjemlandet Kongo. Det vanlige var å gå i kirken hver søndag.

Ahadi ble oppdratt til å være veldig feminin, oppføre seg dannet og som en «lady».

Toppidrettsutøveren forteller at jenter som har topp, hullete bukser, er aktive og gjør maskuline ting anses som rebeller i Kongo.

– Du får et stempel. Du blir ikke bare oppdratt av familien, men hele landsbygda, sier hun.

– Det er viktig å bruke pene klær, spesielt kjoler. Jeg hatet å gå i kjole og ville bruke bukse. Jeg skjønte rett og slett ikke hvorfor jeg ikke kunne gå i bukse. Det ble mange krangler ut av det, forteller Ahadi.

Hun forteller at håret hennes ble klippet kort, fordi familien ga opp å ha en velstelt datter.

– Jeg lærte også veldig tidlig at du ikke skal røre noen. Det var jo fordi Gud snakket om vold og sånn, forteller hun.

Da hun kom til Norge, opplevde hun en annen side av kristendommen. Gud ble fremstilt som mer tilgivende og forståelsesfull, en som var der for å støtte henne gjennom livets utfordringer snarere enn å dømme henne.

– Det har alltid føltes som at Gud er tosidig. At når jeg er kongoleser, så er han streng. Når jeg er norsk, er han snill.

– Man skal frykte Gud, men for meg ble det usunt. Det ble usunt at jeg ikke trodde at jeg kunne være Guds barn.

Til slutt overtalte Hammer Ahadi til å prøve en boksetime. Ifølge Ahadi stilte hun opp bare for å bevise at han tok feil, og at boksing ikke var noe for henne.

Men det var Ahadi som tok feil.

Har alltid med seg Bibelen

For da hun tok på seg boksehanskene, skjedde det noe helt spesielt.

– Jeg klarer ikke helt å forklare hvordan det føltes. Det var den freden jeg fikk. Jeg hadde liksom lett lenge etter hvem jeg var. Og da jeg tok på de hanskene, så var det som om noen sa til meg: «Dette er deg».

Det gikk ikke lang tid før hun ønsket å bli medlem av en klubb og hun sendte ut forespørsel til flere kampsportklubber på nett. Først ble hun medlem av Larvik Kampsport der hun trente boksing sammen med kickbokserne.

«Jeg så en fighter i henne. Jeg så at hun hadde det lille ekstra, som de andre ikke hadde. Jeg kalte henne mini-Mike, som i Mike Tyson», forteller trener Sveinung Waaden.

Waaden rådet Lukungu til å prøve Pors Idrettsforening eller IF Tønsberg-Kameratene. Det ble Tønsberg og slik startet samarbeidet med trener Geir Viking Vestvik i en spesialisert bokseklubb.

Vestvik, som har vært Ahadis trener gjennom flere år, så en standhaftig ung jente som klarte å legge bort dårlig samvittighet, og som ga seg hen til sporten.

– Boksing og tro går veldig fint sammen. Ahadi har alltid med seg Bibelen og får ro med det, sier Vestvik.

Bokseklubben har både kristne og muslimske utøvere. Alle er ofte på tur sammen. Da settes det av tid så utøverne kan be.

– Det har sammenheng med å ha respekt for andre og verdighet. De som ikke kjenner idretten så godt, har nok et mer brutalt syn på boksing. Vi verken tenker eller ser på det som om at vi slåss på noen som helst måte. For oss er det en teknisk og respektfull idrett, fortsetter Vestvik.

Ahadi fant endelig et hjem og tilhørighet i IF Tønsberg-Kameratene og det førte til sportslig suksess.

– Knust i biter

I 2023 satset Ahadi for fullt mot OL. En turnering i Finland skulle bli avgjørende. Men kampen endte med tap og OL-kvalifiseringsmuligheten forsvant.

Hun knakk sammen. Tiden og energien hun hadde investert, føltes forgjeves. Rett før jul fikk hun den endelige beskjeden om at hun ikke fikk delta i OL i Paris. Det ble ikke julefeiring det året. Alt gikk i svart.

– Jeg følte meg hjelpeløs og knust i biter, følte meg alene og mistet alt håp.

På nyåret fortsatte nedturen. I sin første kamp tapte hun og skadet skulderen.

– Det var ikke mulig å få kontakt med meg. Kun Gud var sterk nok til å få meg på beina. Jeg hadde ingenting og hørte ikke på noen, forteller Ahadi.

«Hvem er det Gud sier du er?»

Ahadi har vært medlem av Frikirken de siste årene. Under en samling i en huskirke knyttet til menigheten, kom hun i kontakt med John Arne Imenes.

Han er engasjert som sjelesørger i Frikirken i Tønsberg. Kontakten ble til mange samtaler i sjelesorgrommet. Han husker godt da han møtte Ahadi for litt over et år siden.

– Hun var veldig stille. Sa ingenting. Satt som en stille tilhører og tok ikke så veldig del i samtalene i huskirken, forteller Imenes.

I samtalene mellom de to var det sårt å høre at den unge jenta trodde Gud ville hjelpe alle bortsett fra henne.

– Å vokse opp mellom to religiøse kulturer gjorde at jeg følte meg stuck. Jeg så ikke for meg at jeg kunne være Guds barn da. Jeg var ikke i den kategorien, forteller Ahadi.

Imenes prøvde å bevisstgjøre den unge kvinnen foran seg: «Hvem er det Gud sier at du er?» Spørsmålet ble hengende i luften. Alt stoppet opp for henne.

«Du er jo også Guds barn. På lik linje med alle andre». De korte setningene betød alt for Ahadi.

– For meg å høre at jeg var noens barn, var veldig rart. Jeg følte meg jo veldig alene, forteller Ahadi.

VM i sikte

2025 har startet med flere titler og deltagelse i internasjonale turneringer. I september er det VM i Liverpool.

I mars ble hun nordisk mester for andre gang.

– Det var virkelig en tøff og nervepirrende kamp på hjemmebane. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv.

– For første gang var jeg stolt av meg selv. Gud stilte meg spørsmålet: «Kanskje det er på tide å være stolt av deg selv?».

Ahadi kjenner nå at Gud er med henne i idretten.

«Gud ga meg aldri opp og det er budskapet. Gud smiler og ler når jeg bokser.»

Det er lærdommen 28-åringen, som ikke trodde hun kunne slå, tar med seg.