Som korrespondent lærer du på brutalt vis at ett ord kan endre alt

– Men hvorfor ville du til Midtøsten?

Stemmen hans var rolig. Blikket låst på meg. Sikkerhetsvakten var rundt 30 og hadde overtatt avhøret fra en kvinnelig kollega.

Vi hadde allerede vært gjennom en katalog av spørsmål:

Hva jeg hadde gjort. Hvor jeg hadde reist. Hvem jeg hadde møtt. Om jeg hadde venner her, og hva de het. Hvorfor jeg kom inn i landet via Jordan. Om jeg hadde vært i Irak, Iran eller Syria. Hvorfor jeg bor i Istanbul. Og hva var egentlig grunnen til at jeg stadig vendte tilbake?

Jeg svarte kort og vennlig, og samtidig så overfladisk som mulig. Det gjaldt å ikke gi ham noe å henge seg opp i. Ikke åpne dører til nye spørsmål. Og i hvert fall ikke trigge ønsket om å se på opptak eller reportasjer.

Han sto mellom meg og innsjekkingsskranken. Jeg ville bare rekke flyet ut av Israel.

Det var uansett ikke sikkert at han var siste kontrollør. Tidligere hadde jeg blitt tatt med på et bakrom ved sikkerhetskontrollen, blitt holdt tilbake før ombordstigning og ropt opp over høyttaleranlegget ved avgangshallen.

En gang det skjedde, reiste jeg med en kollega fra danske Jyllands-Posten.

Heidi og jeg har vært på utallige reportasjereiser sammen, både i Syria, Israel og Tyrkia, der vi begge er stasjonert. Denne gangen fløy vi via Georgia for å komme til Israel. Etter at Israel gikk til krig i Gaza som en respons på Hamas sitt terrorangrep 7. oktober i 2023, går det ingen direktefly mellom Istanbul og Tel Aviv.

Ett ord som endret alt

Navnene våre skar over høyttaleranlegget. Jeg avbrøt det digitale morgenmøtet jeg deltok i, og sammen tok vi rulletrappen opp en etasje med passene i hånden.

Der ble vi møtt av tre alvorlige damer. De bladde gjennom passene våre mens de begynte å spørre oss ut:

Hva skulle vi? Hvorfor Israel. Hvilke avtaler hadde vi? Og så det klassiske: Har dere vært i Syria, Irak eller Iran?

Jeg svarte så lite utleverende jeg kunne, men vurderte at Syria nok ikke ville skape problemer selv om det fortsatt sto på lista.

– Enhver som dekker Midtøsten har vært der etter Assads fall, argumenterte jeg.

Men ett land bør aldri nevnes.

I sideblikket kunne jeg se Heidi stivne. Hun husket bildene som ikke var slettet fra telefonen. De hun tok under sin forrige reise til Teheran.

– Ja, jeg dekket presidentvalget i Iran, hørte jeg henne si.

Stemningen endret seg umiddelbart. Nå ble vi skilt fra hverandre. Et utspørringsmaraton begynte. Vaktene gikk mellom oss og jaktet på uoverensstemmelser. De krevde å få se telefonen min. Jeg viste en tidligere reportasje, åpnet bilder og WhatsApp.

– Hvem er det? Hvorfor har du skrevet til ham? Er han araber? Og han under – hvordan uttaler du navnet der? Hvordan kjenner dere hverandre?

Spørsmålene haglet. Det var vanskelig å holde tunga rett i munnen da jeg svarte. Etter en lang stund, det virket som en evighet, ble vi tatt med videre til et annet rom og overlatt til noen andre.

En arabisk mann kom ut fra et forheng, og jeg fryktet at vi også skulle bli kroppsvisitert. Men de konsentrerte seg om håndbagasjen, og plukket fra hverandre mikrofoner og andre duppeditter.

Tiden gikk. Jeg tenkte: Nå rekker vi ikke flyet.

– Er dere snart ferdige? hørte jeg over walkietalkien.

Det var fra avgangshallen. Flyet ventet tydeligvis på sine siste passasjerer.

– Ja, bare noen minutter til, svarte den ene sikkerhetskontrolløren.

Da vi endelig fikk gå om bord, ble vi møtt av sure miner fra begge sider av midtgangen.

Flyplassen er en frontlinje

Jeg kan forstå Israels sikkerhetsbehov. Landet har levd med terrortrusler siden 1948, vært i krig med flere naboer og står overfor et iransk regime som kaller Israel for "lille Satan". Ja, du vet vel hvem de mener er den store.

Flyplasser og grenser er derfor ikke bare transportknutepunkter. De er frontlinjer.

For dem handler det om overlevelse. For oss som reiser inn og ut, en øvelse i å håndtere ubehag.

– Men hvorfor akkurat Midtøsten? hadde han spurt.

Hvorfor ville jeg egentlig hit?

Kanskje er det enkleste svaret dette:

Fordi Midtøsten er så mye, og historiene så mange.
Hvor ellers vil man jobbe som journalist hvis man liker å møte mennesker og fortelle historier som betyr noe?

Men det sa jeg ikke.

Jeg sa bare at det er viktig å ha uavhengige journalister som forstår, forklarer og analyserer det som skjer nå. Og fortalte ham at jeg ankom den 7. oktober 2023.

– Og den dagen lå flyplassen øde, som en kulisse i en katastrofefilm.
Ikke som nå, med pulserende liv, forklarte jeg.

På flyplassen ser alt ut som før i Israel.

Sikkerhetsvakten var ikke helt fornøyd med svaret mitt.

– Hva synes du egentlig om situasjonen? spurte han.

Det var da jeg skjønte at avhøret nærmet seg slutten for denne gang.
Jeg gjentok det alle sier til meg når jeg spør:

– Det er komplisert.

Han så på meg. Så bøyde han nakken, hentet frem en lapp og klistret den bakpå passet mitt. Den som ville ta meg videre mot avgangshallen.

Dette er bare én liten episode i en jobb som har vært alt annet enn forutsigbar.
En jobb der det eneste sikre er at ingenting blir som du tror.

Jeg er glad for at jeg ikke visste hva som kom da jeg begynte på forsommeren for snart fire år siden.

For hva har ikke skjedd siden da?

Et jordskjelv som drepte titusenvis i Tyrkia.
Det har vært kriger og angrep uten sidestykke, i Gaza, på libanesisk jord, og langt inn i Iran og Israel.

Hvem hadde trodd vi skulle se direkte krig mellom Israel og Iran?
Eller at diktatoren i Syria skulle falle?

Midtøsten har en egen evne til å overraske.

Det gjør det også umulig å vite hva som venter i det nye året.

Kan 2026 bli året da Gaza får en reell fred uavhengig av Hamas og Israel?
Veien dit er lang, og hindringene mange.
Vil iranerne, som nå har begynt å reise seg mot regimet igjen, lykkes?
Eller blir det en ny krig mellom Israel og Iran?

Noen ganger er det imidlertid ikke de store overskriftene som sier mest om et land og om håp.

Penger i pastell

Derfor vil jeg avslutte et helt annet sted. I Syria.

En venn sendte meg nemlig en nyttårshilsen. Han har flyttet tilbake etter over ti år som flyktning i Tyrkia.

– Vi har fått nye pengesedler, skrev han.

Jeg har selv en av de gamle med bilde av den avsatte diktatoren Assad pålydende 2000 syriske pund. Det er kanskje nok til å kjøpe et brød.

Men nå er to nuller strøket, og noen har bestemt at de nye sedlene skal dekoreres med blomster og frukt.

Han sendte meg noen bilder av sedlene, og alle var i pastellfarger.

En rosa tier med en rose på. En blå 25-pund-seddel, også med blomstermotiv. En oransje med appelsin, og en lysegrønn med oliven.

Jeg måtte smile.

I et land som er så herjet etter en blodig krig, finnes det noen som har tenkt:

La oss trykke blomster på pengene våre – i stedet for mektige menn.
Det gir håp i det nye året.

Les også Åse Marit Befrings tidligere korrespondentbrev fra Midtøsten:

• Hva om vi aldri kommer inn i Gaza?

• Likvideringen i Teheran viste hvorfor en Midtøstenreporter ikke skal sjekke inn på forhånd

• Kan tyrkisk vin ta livet av en hund?

• De er Istanbuls egentlige erobrere
• Tyrkerne synes ikke det er trygt å bo her – leier ut på Airbnb
• Risikerer friheten for en fri penn
• Selger bilder av Gamla Stan for å overleve i Tyrkia
• Området som formet Tyrkias president Erdogan