Sørlandet trenger flere som blir – ikke bare som kommer

Norge har et voksende behov for høyt kvalifiserte utenlandske arbeidstakere. SSB viser at over halvparten av de ikke-norske doktorgradskandidatene ikke er sysselsatt i Norge etter endt grad. Bare 28 prosent arbeider i norsk akademia – og 18 prosent i næringslivet eller offentlig sektor. Mange reiser videre. Samtidig viser Global Talent Competitiveness Index 2023 at Norge gjør det svakt på å tiltrekke talenter utenfra: landet er på 27. plass i ekstern åpenhet og «brain gain», og på 54. plass når det gjelder internasjonale studenter.

Dette handler ikke bare om rekruttering – men om hvordan vi får mennesker med verdifull kompetanse til å bli og bidra. Debatten har lenge dreid seg om å tiltrekke «de rette», men erfaring viser at mange forsvinner kort tid etter ankomst. Spørsmål om tilhørighet og muligheter gjelder mange – men blir mer komplekst når det handler om å krysse landegrenser.

Som internasjonal ekspert med postdoktorgrad i bærekraftig regional utvikling, ledererfaring fra akademia og erfaring fra ekspertkomiteer i Ukraina, Norge og EU, har jeg sett hvordan strukturer påvirker om folk blir. I Oxford Research har vi analysert alt fra entreprenørskap blant innvandrere til integrering i arbeidslivet. Uforutsigbarhet og manglende systematisk tilrettelegging svekker evnen til å beholde folk.

Jeg valgte Sørlandet – med åpne øyne

Mange snakker om verdien av internasjonal kompetanse – færre tar inn over seg hva det krever å få den til å slå rot. Da jeg flyttet fra Røros til Kristiansand, var det ikke for å forlate – men for å bygge videre. Jeg har varme følelser for Røros og det inkluderende lokalsamfunnet der, hvor jeg lærte mye om norsk næringsutvikling gjennom jobben i Rørosregionen Næringshage. Det var en uvurderlig erfaring – men etter hvert ønsket jeg å bruke min internasjonale bakgrunn og forskerkompetanse i en mer analytisk og strategisk sammenheng. Jeg visste hva jeg søkte: en jobb som ga mening, med samfunnsrelevans, og hvor jeg kunne bruke hele min bakgrunn. Kristiansand skilte seg ut med sterke initiativer for bærekraft, samarbeid mellom sektorene og fagmiljøer med utviklingskraft. Jeg hadde bodd i Norge i under to år, og visste at det ville bli krevende å få en relevant jobb som utlending. Men da jeg leste stillingsutlysningen fra Oxford Research, tenkte jeg: «Dette handler jo om meg!»

Valget gikk ikke på tilfeldigheter – jeg hadde brukt tid på å definere hvilken rolle og hvilke verdier som var viktige for meg. Og jeg valgte Kristiansand fordi jeg så en region i vekst med ambisjoner innen bærekraft, næringsutvikling og kunnskapsmobilisering – og et sted hvor mitt bidrag kunne bety noe.

Men valget går begge veier. Selv med høy kompetanse og stor vilje, er det mange som ikke finner døråpningen. For å lykkes må arbeidsgivere og lokalsamfunn være bevisste på sin rolle i integrasjonsprosessen – ikke som veldedige aktører, men som strategiske partnere i en global konkurranse.

Hva gjør at noen blir?

Det handler om mer enn kvalifikasjoner, visum, språk og arbeidskontrakt. Det handler om trygghet, muligheter og rom for å bygge liv, ikke bare karriere. Mange takker nei til midlertidige prosjektstillinger fordi de ikke gir forutsigbarhet. Andre sliter med å få anerkjent sin kompetanse, eller opplever at partneren ikke får jobb. Noen gir opp fordi de aldri blir en naturlig del av arbeidsmiljøet – selv etter flere år.

I Oxford Research har vi jobbet med mange analyser som berører disse temaene – fra mangfold i statlig sektor til gründertilbud for innvandrere og strategisk kompetanseutvikling i møte med digitalisering. Vår erfaring viser at aktører som lykkes med å inkludere og beholde høyt kvalifiserte arbeidstakere, gjør det fordi de planlegger for helhet – ikke bare ansettelse.

Jeg ønsker å bidra

I dag jobber jeg i et tverrfaglig kunnskapsmiljø som bistår offentlige aktører med bærekraftig utvikling, kompetansepolitikk og inkluderende strategier. Gjennom vårt arbeid ser vi at utfordringen ikke nødvendigvis er mangel på vilje – men behovet for helhetlige, praksisnære og målrettede tiltak. Jeg mener Sørlandet har stort potensial – men det krever at vi tør stille de rette spørsmålene:

· Hvordan gjør vi arbeidsmiljøer mer inkluderende – i praksis?

· Hvordan bygger vi varige karriereveier og tilhørighet?

· Hvordan kobler vi samfunnsambisjoner til hverdagsliv?

Jeg fant en vei inn – fordi jeg visste hva jeg ville, og hva som skulle til. Nå ønsker jeg å bruke denne erfaringen – sammen med metodisk innsikt og regional forståelse – til å styrke Sørlandets attraktivitet som karriere- og livsarena.

Det er ikke bare samfunnsøkonomisk klokt. Det er strategisk nødvendig – og fullt mulig å få til. Sammen.