Spår slutten for truet sjøfugl om bare få år: – Det er bare trist

– Hvis det fortsetter som nå, er ærfuglen her på Vega borte om 10–15 år, sier Øystein Ludvigsen.

Ærfuglen er den fysisk største dykkeanden i Norge.

Fjærene har stor verdig, og brukes blant annet i dyner og puter.

På Helgeland har Ludvigsen ansvar som ærfuglvokter, sammen med blant andre Snefrid Jakobsen. En oppgave kystfolket har utfort i 1500 år.

I rollen som ærfuglvokter reiser Jakobsen og Ludvigsen ut til i øyværet Hysvær på Helgelandskysten.

Der bor de flere dager av gangen.

Hver dag går de flere runder og ser til ærfuglene. De gjør reirhusene klare med tørket tang, holder rovdyr unna og sørger for at ærfuglen får hekke i trygghet.

Siden 2004 har Vegaøyene hatt verdensarvstatus mye på grunn av det unike samspillet med ærfuglen.

Men hverdagen ute på holmene har endret seg dramatisk. Bestanden har stupt de siste tiårene.

– På runden i morges kunne jeg godt ha tenkt meg at det var flere på reir. Det er ikke like mange som vi hadde i fjor, sier Jakobsen.

Tradisjonsrik fugl

Forskningen viser at ærfuglen sliter flere steder.

På tre generasjoner har bestanden i Norge hatt en nedgang på drøye 30 prosent.

I 2021 ble den kategorisert som sårbar på den norske rødlista for arter på grunn av en populasjonsreduksjon.

Ekspertkomiteen peker på en kombinasjon av klimaendringer, dårligere næringskvalitet på blåskjell, menneskelig forstyrrelse i hekketiden, og press fra rovdyr som oter, mink, kråke og havørn.

Nord-Norge skiller seg ut i negativ forstand.

På Helgeland frykter de at det kan være for sent å redde ærfuglbestanden.

– Den går veldig tilbake. Vi regner med cirka 80 prosent tilbakegang, kanskje mer, siden 90-tallet. Det vi ser spesielt i år, er at det er veldig lite fugl på havet før de går på land. Det er bare trist, sier Snefrid Jakobsen.

– Det ser f*** meg mørkt ut, sier Øystein Ludvigsen.

Nesten tamme

Drivkraften for vokterne har alltid vært en dyp kjærlighet til tradisjonen og et unikt samspill med de ville fuglene, som blir så tamme at vokterne kan sitte helt inntil reirene.

Men nå opplever de at økosystemet er i endring.

– Oteren finner ikke mat i havet lenger. Den må også ha noe å spise. Da er det enkelt for oteren å gå på land og bare spise opp fugleungene.

– Jeg har sett i oteravføringen at den er full av føtter og nebb, forteller Ludvigsen.

De dystre observasjonene fra øyene bekreftes av forskningsmiljøene.

Forsker: Antall fugler mer enn halvert på ti år

Sjøfuglforsker Jan Bustenes i Norsk institutt for naturforskning (Nina) har nettopp vært i felt på Vega med prosjektet «Allianse for ærfugl».

– Innenfor verdensarvområdet har bestanden blitt halvert bare de siste ti årene. Fram mot 2014 steg antall ærfugler på reir i dunværene til rundt 1500 fugler. I fjor var tallet nede imellom 600 og 700, sier Bustenes.

– Det skjer stort sett overalt der man har noe data. Eneste unntak, ironisk nok, ser ut til å være indre Oslofjord. Der har det vært en økning over de siste årene, sier han.

Forskeren forklarer at klimaendringer og stigende havtemperaturer fører til at energien og næringsinnholdet i ærfuglens mat, som blåskjell og kråkeboller, svekkes.

Det fører til at fuglene må bruke mye lengre tid på å fete seg opp.

Både i Troms og på Vega legger ærfuglen nå egg opptil to uker senere enn de gjorde på 80- og 90-tallet.

Bustenes er enig med vokterne i at det blir ekstremt vanskelig å få bestanden tilbake til historiske høyder.

– Spørsmålet nå er om man i det hele tatt klarer å berge bestanden og stabilisere den på et nivå der den klarer å opprettholde seg selv, sier han.

For å gi den sårbare bestanden drahjelp i en tøff tid, prøves det nå ut nye metoder i verdensarvområdet på Vega.

Et håp: GPS-varsling på båter

Blant annet har man begynt å mate fuglene for å kompensere for matmangelen i havet.

– På den måten kan fuglene bygge opp bedre energireserver før hekkesesongen. Det kan være et godt supplement for å hjelpe fuglene, sier Bustenes.

Men også menneskelig forstyrrelse er vanskelig for fuglen.

Når ærfuglmødrene tar med seg de nyklekkede ungene ut på sjøen, er de forsvarsløse mot hurtiggående båter.

Båttrafikken skremmer moren på flukt, og når ungene dukker under i panikk, står måkene klare i lufta for å plukke dem i det de kommer opp igjen.

Ærfuglvokter Snefrid Jakobsen foreslår en teknologisk løsning på problemet:

– De burde ha tenkt på å få disse sårbare verneområdene inn på GPS-en til båtene. Slik at folk får et varsel og vet nøyaktig hvor de må senke farten, foreslår hun.

Dette forslaget får umiddelbar støtte fra forsker Jan Bustenes

– Hvis man finner de viktigste områdene og habitatene ærfuglen bruker, tenker jeg det teknisk sett kunne vært en god løsning for å unngå denne typen skadelige forstyrrelser, sier han.

Håpet lever videre på holmene

Selv om utfordringene er store, er det ingen i Hysvær som har tenkt å gi opp arbeidet med å bevare ærfuglbestanden med det første.

Å være fuglevokter er en livsstil, og gleden over å hjelpe fuglene stikker dypere enn motgangen.

Ute på holmene fortsetter arbeidet med uforminsket styrke, og vokterne finner stor verdi i hver eneste fugl de lykkes med å hjelpe.

– Vi må jo prøve å fortsette. Ta vare på dem, legge til rette og gå der og passe på, så får vi i hvert fall berge de vi kan. Hver eneste fugl vi klarer å berge og hjelpe trygt ut i havet, er en seier. sier Snefrid Jakobsen.