Stalins sønn

Seks dager etter Barbarossa, det tyske angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941, var Iakovs avdeling, den 14. panserdivisjon, på vei mot de tyske linjene. Klokken fire om morgenen den 7. juli gikk russerne til angrep. Samme kveld meldte avdelingens sjef at enheten var utslettet.

I begynnelsen av juli overga Iakov seg. Medsoldater forrådte hans identitet til tyskerne, men nazistene hadde ingen intensjon om å henrette eller torturere ham. Den 18. juli og i dagene som fulgte til hans død ble han forhørt av tyske offiserer. I forhøret har de tyske offiserene å gjøre med en mann som forsvarer det politiske systemet i Sovjetunionen.

Men han la ikke fingrene mellom når han omtalte årsaken til den lange rekken med militære katastrofer sommeren 1941: De sovjetiske divisjonene var ikke forberedt på krig. I ledelsen hersket kaos. Og når angrepet mot Sovjetunionen kommer, kastes sovjetiske avdelinger tankeløst inn i ilden.

Den tyske hærledelsen var klar over hvilket verdifullt trofé de har fått i sine hender, Stalins sønn, universets mektigste mann på det tidspunktet. Stalins sønn blir fraktet til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen like utenfor Berlin. Leiren hadde et nakkeskuddsanlegg, gasskammer, og krematorium, hvor mange fanger ble henrettet. Her ble han internert i de samme brakkene som norske og andre krigsfanger. De hadde felles brakker, delte latriner og så trasket de rundt og spadde i den samme møkka.

Like etter kl. 21:00 den lyse, vakre vårkvelden 14. april 1943 hoppet Iakov ut av vinduet i brakken. Han løp mot det to meter og 60 centimeter høye elektriske gjerdet som omga leiren. Til SS-korporal Konrad Hafrich, som var på vakt den kvelden, skriker Iakov: "Skyt meg! Ikke vær feig!» Korporalen roper at fangen skal gå tilbake til brakken. Idet Iakov griper om det elektriske piggtrådgjerdet, skyter den tyske vakten Iakov. Iakov blir hengende i det elektriske gjerdet med det ene benet stikkende vannrett ut. Slik blir han hengende gjennom natten. Neste dag kommer en SS-offiser sammen med to eksperter. De fotograferer den døde Iakov, tar liket ut av piggtråden og foretar en undersøkelse av dødsårsaken. Døden var inntruffet idet fangen hadde tatt i gjerdet.

Deretter, først etter at han var død, var han blitt truffet av en kule i hodeskallen. Da dødsårsaken var fastslått, ble liket brent og asken sendt til hovedkvarteret til den tyske sikkerhetstjenesten. Den 22. april mottok utenriks-minister Joachim Ribbentrop et hemmeligstemplet brev fra SS-Reichsführer Heinrich Himmler som fastslo at Stalins sønn var drept under et fluktforsøk. Iakovs liv, som aldri var lett, var kommet til veis ende.

Om lag ett år før Stalins sønn ble arrestert av tyske soldater ble min fars bror, Alfred Skaiå, arrestert av tyske soldater like ved Ny Hellesund. Alfred var en del av Setesdalens kommunistiske motstandsgruppe. Han ankom Kristiansand Kretsfengsel den 11. september 1942 presis kl. 15:00, og fraktet til Arkivet der han ble torturert av Arkivets mest brutale gestapist Hans Lipicki, eller «slakteren» som han ble kalt.

Noen dager senere ble han sendt til Grini, med fangenummer 4799. De ble internert i brakke 6, «jødebrakka». Den 15. februar 1943 på slaget kl. 10:00 ble Alfred sammen med 107 fanger fraktet til Akershuskaia og kommandert til å gå om bord i «Monte Rosa» og stuet inn i et lasterom. I Århus ble de stuet sammen i en togvogn. På en stasjon mellom Hamburg og Berlin fikk de øye på en ansamling av jøder som var stuet sammen i et annet tog på vei østover for å bli tilintetgjort.

For fangene fra Grini ble dette det første uutslettelige møte med hva de gikk til. Den 20. februar kl. 04:00 ankom de Sachsenhausen med bjeffede hunder og «Schnell». Alfred ble barbert, avluset og registrert med fangenummer 61109. Alfred ble sendt til slavearbeid i Falkensee – dødens forgår med gummikøller fylt med sand.

Alfred var kanskje vitne til Stalins død. Den 17. juni 1944 var en dag med flere hendelser i Sachsenhausen. En av de mest bemerkelsesverdige hendelsene var henrettelsen av en gruppe sovjetiske krigsfanger. Disse fangene ble henrettet som en del av nazistenes systematiske utryddelse av sovjetiske soldater. Samme dag døde min fars bror, Alfred, syk, utmattet og avmagret. Et par måneder senere overleverte sognepresten på Hornnes dødsbudskapet til Alfreds mor. I likhet med Stalins sønn ligger det fortsatt et teppe av uklarheter, myter og sprikende beretninger om Alfreds død.

Gud ga mennesket frihet, og vi må godta at mennesket selv må bli stilt til ansvar for forbrytelser mot menneskeheten uansett hvor de blir begått.